«Hva en forfatter sier om romanen sin er interessant.»
LITTERATUR
Ja, anmeldere går – i likhet med forfattere – ofte i flokk. Og vi lar oss påvirke av alt fra lanseringsintervjuer til anekdoter, personlige assosiasjoner, eksistensielle tilbøyeligheter og hva vi på et gitt tidspunkt måtte ha av små og store kjepphester. Line Baugstø har flere interessante poenger i sitt kritiske innlegg 12. september om min anmeldelse 22. august, av romanen hun utga i høst.
Hun forteller at en journalist i Dagbladet spurte henne om «idylliseringen av 1960-tallets husmorrolle blant en del unge i dag» og at hennes svar har tynget mottakelsen av Sommer uten brev. Særlig er det min anmeldelse som viser «hvor galt det kan gå når man leser en roman som et saksinnlegg i en pågående debatt».
At det, som Baugstø skriver, finnes flere innganger til denne romanen enn den politiske, er helt åpenbart riktig: Alle romaner kan leses fra ulike perspektiver, og én enkelt anmeldelse vil aldri yte et litterært verk såkalt rettferdighet. Anmelderen må nærme seg romanen fra et ståsted hun finner interessant og vesentlig, og hun må stille sin lesning frem slik at dens premisser er åpne. Kanskje er det nettopp derfor Baugstø finner anmeldelsen min så provoserende.
Kritikerens oppgave er derimot ikke å «gjette» seg frem til forfatterens intensjon. Derfor blir jeg ikke urolig av Baugstøs opplysning om at romanen ikke har «hatt som målsetting å bevisstgjøre leserne om husmødrenes trange liv på 1960-tallet».
Jeg mener fremdeles at min forståelse av romanen som et forsøk på å bevisstgjøre vår tid om kvinnens bleke situasjon i et forstadshjem – som knapt hadde kontakt med datidens motkulturer – er produktiv og solid forankret i romanteksten. La meg trekke frem noen punkter til forklaring:
1) Mest åpenbart er det, som Baugstø påpeker, at handlingen er satt til det nå svært symboltunge året 1968. Kontrasten mellom den motstanden mot konformitet vi fant i denne periodens opprørsbevegelser og det hjemmet Baugstø beskriver, er i mine øyne sentralt for romanens tenkning.
2) Sigrid drømmer om å bli journalist, men mannen hennes Erling, som jobber som fotograf, mener hun er «for pen til å skrive». At hun ender opp med å selge Tupperware – altså vie seg til husarbeidets mest trivielle og begrensende side – skyldes individuelle og strukturelle fordommer som betinger hele den litterære situasjonen.
3) Ekteparet vi møter i romanen er altså fullstendig fastlåst i datidens kjønnsrollemønster, samtidig som romanen fortelles fra en nåtidig synsvinkel. Dette siste forstår vi av tidsmarkørenes mildt pedagogiske karakter, og av måten Sigrid beskrives på: Romanen lar oss se henne fra et perspektiv hvor de betingelsene hun lever under er åpenbart urettferdige, aldri får leseren anledning til å tvile på dette.
Baugstø oppfordrer oss til å lese Sommer uten brev som en roman om tap, og det lar seg sikkert gjøre, men i mine øyne finner vi altså mer grunnlag i teksten for å forstå den som et forsøk på å gi oss i dag bilde av en tid som ofte idylliseres i medier og rundt kafébord.
Videre hevder Baugstø at det finnes noen «spilleregler» som tilsier at kritikere ikke skal gjøre bruk av ting som blir sagt i lanseringsintervjuer, kortfattede og slagordaktige som de kan være. Disse reglene er ikke jeg kjent med, og jeg godtar dem heller ikke: Hva en forfatter sier om romanen sin er interessant, og i dette tilfellet mener jeg at Baugstø bød på en presis og slagkraftig tilnærming til det hun har skrevet.
Hvis en kritiker ikke skal ta forfatteren alvorlig når hun ytrer seg offentlig, skal vel ikke leserne gjøre det heller, og da er det kanskje best å takke nei til lanseringsintervjuet?
Bernhard Ellefsen
Litteraturkritiker i Morgenbladet