INNVANDRING
Grete Brochmann skriver 25.9 om behovet for et oppgjør med Sveriges «selvgode moralisme» i innvandringsdebatten. Er norsk selvtilfredshet et godt utgangspunkt for å analysere utviklingen i Sverige?
Det har blitt en etablert øvelse å peke nese av Sverige. Svenskene har pådratt seg et problem med høyreekstremisme, og har bare seg selv å skylde. Her til lands har vi klart oss så mye bedre. Her er vi negativt faktaorienterte om våre innvandrere, og vi har håndtert vår egen, riktignok mildere høyrepopulisme ved å slippe den inn i regjeringen.
Faktisk har vi valgt et høyrepopulistisk parti til å ha oppsyn med asylsøkeres rettssikkerhet og til å lede arbeidet mot etnisk diskriminering. For all del, Fremskrittspartiet er langt fra hva de lovet å være de førti årene før regjeringsmakten, men ingen kan påstå at norske velgere har stemt barmhjertig humanisme inn i regjeringen. Vi har stemt inn avslag til alvorlig syke mennesker som flykter fra det syriske infernoet. Mens landene omkring Syria overstrømmes av millioner av flyktninger, har vi regnet på mulige økonomiske konsekvenser av innvandringen til Norge nær hundre år fram i tid. Slikt har gjort oss bekymret.
Den norske samfunnsdebatten har i det hele tatt blitt sterkt etnifisert. Vi nærmest velter oss i statistikk over ulike samfunnsforhold ut fra innbyggernes opprinnelse, om det så er skoleresultater, kriminalitet, arbeidsledighet eller samfunnsøkonomiske utsikter. Mange er kjent med utregningene som tilsier et langsiktig underskudd per innvandrer for den norske stat, men færre er kjent med de faglige innvendingene mot regnestykkene. Mange snakker om den mindre delen av voldtektsstatistikken som domineres av gjerningsmenn med minoritetsbakgrunn, men færre nevner det store flertallet av voldtekter hvor man finner de etniske nordmennene. Barn som er født i Norge plasseres stadig blant den problematiske minoritetsandelen i Oslo-skolene. Og muslimer er dag etter dag, år etter år den samfunnsgruppen vi liker best å se negative vinklinger på.
Har det norske fellesskapet blitt bedre av iveren etter å se problemer innen minoritetene med forstørrelsesglass, eller av viljen til å sette en kroneverdi på folks etnisitet? Det er mulig at Sverige representerer et ytterpunkt, men vi tar alvorlig feil hvis vi tror at den norske offentligheten representerer en gyllen middelvei.
Det ligger mye norsk selvfortreffelighet i desavueringen av Sverige, og ikke så rent lite nasjonalisme. Brochmann ser sågar den svenske tilnærmingen som et uttrykk for arroganse: "Det sterkt antinasjonalistiske Sverige viser en nasjonal arroganse overfor alle andre måter å håndtere innvandring på." Det er det siste vi vil vite noe av – en arrogant storebror der øst. Jeg kan leve med litt arroganse hvis det er fordi man tar imot langt flere krigsflyktninger. Det lever syrerne bedre med også.
Det bekymrer meg at Brochmann opererer ukritisk med en forutsetning om at det i Sverige finnes en "elite" som "instruerer" folket. Dynamikken mellom yrkesgruppene som dominerer offentligheten og folket for øvrig, er nødvendigvis langt mer kompleks. Absolutte kategorier av denne typen kan også bidra til etableringen av fiendebilder, hvor denne diffuse "eliten" anses som en trussel mot samfunnet, jamfør hatet mot Arbeiderpartiet. Det spørs hvor rimelig det er å anse brannmennene, sykepleierne og postbudene som mobiliserte mot Sverigedemokraterna, som en elites lettlurte lakeier. Man kan faktisk tenke seg en vekselvirkning mellom de ulike samfunnslagene, hvor folket har valgt inn politikerne de vil ha. Tro det eller ei, men Sverige er stadig et demokrati.
Ethvert lands offentlighet slutter opp om egne fortellinger, antagelser og fordommer som om man alene har funnet den rette vei; så i Sverige, så også i Norge. Den svenske offentligheten har sine karaktertrekk, men vi kan ikke late som at våre fortellinger og våre verdivalg representerer en nøytral fasit som vi kan vurdere alle andre ut fra. Et godt utgangspunkt for noen form for moralisme utgjør vi i alle fall ikke.
Rune Berglund Steen
Leder, Antirasistisk Senter