Et forsvar for det uforsvarlige

BIOTEKNOLOGI

Aksel Braanen Sterri skal ha ros for at han står åpent frem som forsvarer av sorteringssamfunnet i sitt innlegg i Morgenbladet 10. oktober. Ved å stå frem med et tydelig standpunkt gjør han det enklere å føre debatten. Det er flere forhold i innlegget hans som krever kommentarer.

I innlegget sitt omtaler han medisinske fremskritt som bidrar til å fjerne sykdom og funksjonssvikt. Imidlertid viser han at han ikke greier å skille mellom å fjerne sykdom ved å behandle sykdom og ved å fjerne pasienten. Det første er utvilsomt et gode. Jeg håper at Sterri er ganske alene om å mene at det siste faktisk er et gode. Men det er dette sorteringen innebærer: at vi fjerner de syke individene – ikke at vi fjerner sykdom. For å bruke Sterris eget bilde innebærer hans forslag at vi ikke fjerner behovet for rullestoler ved å introdusere gå-roboter, men at vi fjerner behovet for rullestoler ved å ta livet av rullestolbrukere. Skal staten legge til rette for abort basert på egenskaper, vil det være en statlig legitimering av å velge bort på grunn av egenskaper. Det er noe helt annet enn å akseptere hva som er kvinnens valg innenfor abortlovens grenser.

Sterri argumenterer for at abort basert på egenskaper er akseptabelt når foreldrene mener de mangler ressurser til å ta seg av et barn med ekstra behov. Dette reiser to viktige spørsmål om avgrensning. Det ene er spørsmålet om hva som skal til for å være en ekstra belastning: et ekstra kromosom 21, en leppe-kjeve-ganespalte, et ryggmargsbrokk eller et visst kjønn? For i noen kulturer kan et barn av «feil» kjønn oppleves som en vel så stor ulempe som et fysisk eller psykisk handicap.

Det andre er spørsmålet om når grensen skal gå for når man skal ha mulighet for å velge bort de som kan oppleves som en urimelig belastning. Uke 12? Uke 18? Uke 22? Uke 30? Uke 38? Uke 50? Livet er et kontinuum, og det finnes ikke avgjørende forskjeller mellom argumentene til Sterri og argumentene til filosof Peter Singer som argumenterer for at man skal kunne ta livet av spedbarn i den første måneden etter fødsel.

Sterri påstår at staten holder tilbake informasjon om fosteret fra den gravide. Da gir han inntrykk av at staten har informasjon om fosteret. Det er feil. Skal denne informasjonen bli tilgjengelig, må vi omprioritere knappe helseressurser til et tiltak uten bevistmedisinsk nytte i stedet for å behandle pasienter. I tillegg til å fremme en ordning som svekker ideen om et menneskeverd som er uavhengig av egenskaper, er det usosialt og dypt urettferdig.

Argumentasjonen til Sterri koker ned til et viktig poeng: Dersom man kan oppleves som en byrde for andre, skal man ikke ha samme rett til liv som andre. Som sagt er det prisverdig at han tør å stå frem med et slikt synspunkt. Jeg håper at det skyldes en forglemmelse og manglende refleksjon. For et normalt liv innebærer at vi alle i perioder er en belastning for andre – både for det private nettverket og det offentlige.

Den dagen jeg blir gammel, syk og pleietrengende håper jeg at det ikke er Sterris ideologi som preger Norge. For dersom vi ikke anerkjenner at menneskeverd er uavhengig av evner og funksjonsnivå, vil vi alle ligge tynt an en dag. Jeg håper ingen tar livet av meg den dagen jeg blir en byrde.

Olav Magnus S. Fredheim
Overlege ved palliativ avdeling, Akershus Universitetssykehus, og professor i anestesiologi og smertemedisin ved NTNU