«Det kan i en del tilfeller herske usikkerhet om hva som er lovens krav.»
RETTSPSYKIATRI
Alle samfunn har oppfatninger om at små barn ikke skal straffes på lik linje som voksne, men det er ulikt ved hvilken alder barnet oppfattes som strafferettslig ansvarlig. På tilsvarende vis har de fleste samfunn en lovbestemmelse som tilsier at noen syke mennesker ikke skal straffes fordi de ikke kan ansees som strafferettslig ansvarlige. Hvordan disse personene identifiseres, varierer sterkt.
I ulike diskusjoner rundt utilregnelighetslovgivningen blir det hevdet at loven må identifisere de «egentlig» utilregnelige og sørge for at de som ikke «egentlig» er utilregnelige blir dømt. Til det er å bemerke at de som oppfyller lovens krav er utilregnelige, dette er bestemt av lovgiver. Men det kan i en del tilfeller herske usikkerhet om hva som er lovens krav, og det kan herske usikkerhet om hva som feiler lovbryteren og hvilken funksjonssvikt han har. Ikke minst i Breivik-saken ble dette demonstrert.
Etter Breivik-saken besluttet justisministeren å nedsette et utvalg som skulle utrede utilregnelighetsregelen og norsk rettspsykiatrisk praksis. 28. oktober ble NOU 2014:10 «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern» levert til justisministeren. Man tilstreber kontinuitet og konservatisme i strafferetten. Dertil ble Georg Fr. Rieber-Mohn leder for utvalget, han har vært sentral i tilsvarende utredninger gjennom førti år.
Mange har etterlyst at Norge, som mange andre land, introduserer det psykologiske prinsipp i motsetning til det medisinske prinsipp som har vært anvendt i Norge i mer enn 160 år. Det er forståelig at mange ville foretrekke det psykologiske prinsipp, for dette er intuitivt i tråd med vår rettferdighetssans. Jeg er ikke enig, og vil gjerne begrunne dette.
Det psykologiske prinsipp går ut på at man blir frifunnet for kriminelle handlinger man har begått fordi man hadde en alvorlig psykisk lidelse. Det medisinske prinsipp tilsier frifinnelse dersom man har brutt loven mens man hadde en alvorlig psykisk lidelse.
Ved det psykologiske prinsipp kan det defineres ulike typer psykiske lidelser som kan være grunnlaget for frifinnelse. Man kan tenke seg både sjalusiparanoia, kleptomani og psykose som en slik psykisk lidelse. Man kan også tenke seg ulike krav til årsakssammenheng.
I noen stater i USA kreves det at man må ha hatt psykose med imperative hallusinasjoner ved for å frifinnes. I andre stater har også tvangslidelser kunnet medføre frifinnelse hvis man har handlet ut fra en slik tvang. Andre land forutsetter at man som psykotisk ikke har forstått at man faktisk har begått en straffbar handling. Det psykologiske prinsipp er altså ikke entydig.
Det psykologiske prinsipp: Dersom vi skulle innføre et slikt prinsipp i Norge, vil jeg anta at man for sykdommens art ville foreslå noe som ligger nær opp til det norske utilregnelighetsbegrepet. Det springende punkt er etter min mening krav til kausalitet. Hvorfor har en kaotisk, psykotisk person med logisk brist og paranoide vrangforestillinger gjort en straffbar handling?
Man kan naturligvis spørre ham, men det er ikke sikkert at svaret er dekkende for den egentlige motivasjon. Jeg vil påstå at vi ikke kan vite hva som har motivert handlingen. Det er heller ikke mulig under en slik handling, enn si etterpå, å bevise at en person hadde for eksempel imperative hallusinasjon. Vrangforestillinger kan heller ikke alltid forstås; en tilsynelatende motivasjon behøver ikke være den korrekte.
Det medisinske prinsipp: Ved dette prinsippet har man kun en skjønnsmessig avgjørelse: Var siktede så syk som utilregnelighet forutsetter? Mange tror at dette er en diagnose som fritar for straff. Det er ikke tilfelle. Utvalget beskriver funksjonssvikten ved den psykosen som skal frita for straff slik: «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen». Dette er ganske invalidiserende symptomer. I dag vil de fleste som har en psykoselidelse fungere meget bedre enn dette, heldigvis.
De sakkyndige må altså ikke bare diagnostisere en sykdom, men også funksjonssvikten på tidspunktet for lovbruddene. Dette kan gjøres, riktignok med en viss usikkerhet i en del tilfeller, ved å analysere sykehistorie, adferd og utsagn. Ved den symptombelastningen som kreves vil ganske sikkert også motivasjonen for den straffbare handlingen være påvirket. Det er altså ikke slik at noen med «vitende og vilje» begår kriminelle handlinger og skal frifinnes fordi de har en diagnose. Poenget er at de utilregnelige verken har normal vitende eller vilje.
I dag har nok noen med en diagnose feilaktig fått anmeldelser mot seg henlagt, selv om de ikke var så dårlige som loven forutsetter. Dette har skapt inntrykk av at en gruppe kriminelle kan gjøre hva de vil uten å bli straffet. Slik er ikke loven i dag, og slik vil den ikke være dersom utvalgets forslag blir vedtatt. Utfordringen for rettspsykiaterne og for domstolen er å legge vekt på gode utredning av funksjonssvikt. Dette krever kompetanse hos begge parter.
Likestilte tilstander: Utvalget har også åpnet for at noen ganske få personer med en tilsvarende alvorlig funksjonssvikt, men uten psykosediagnose, også skal fritas for straffansvar. Dette finner jeg logisk. Diagnosesystemene er ikke utviklet for å identifisere utilregnelighet i Norge. Hva helsevesenet kaller tilstanden er ikke det sentrale. I dag vil en lettere psykisk utviklingshemmet autist bli oppfattet som tilregnelig siden han ikke har en psykosediagnose. Hans evne til å forstå verden kan være svært nedsatt. Det synes helt riktig å vektlegge domstolens ansvar for å bedømme hvorvidt funksjonssvikten er så omfattende at det er rimelig å finne lovbryteren utilregnelig, men dette krever at både sakkyndige og domstoler reorienterer seg.
Selvforskyldte psykoser: Lovutvalget kommer med et spenstig nytt forlag som jeg støtter. Dersom en person med en psykoselidelse er tilregnelig og velger å avslutte behandling og derved setter seg selv i en situasjon der han blir psykotisk, kan han ansees som tilregnelig. Det samme gjelder ved godt regulerte tilstander som blir forverret ved rus.
Dette er en klar parallell til de som velger å drikke eller ruse seg slik at de mister kontrollen og begår straffbare handlinger, skal straffes som om de var edru. Tema er meget komplisert og straffritak vil kunne gis etter rettens skjønn. Her vil det åpenbart bli enkeltsaker hvor rettstilstanden må avklares, forhåpentligvis ved god sakkyndighet og gode juridiske resonnementer.
Dersom lovforslaget vedtas, vil noen med en lite symptomgivende psykosesykdom bli funnet tilregnelig, andre med svært dårlig funksjon, men uten klassisk psykose, vil kunne bli oppfattet utilregnelige, og personer med en godt regulert psykoselidelse blir ansvarliggjort dersom de selvforskyldt utvikler psykotiske symptomer og begår straffbare handlinger.
Randi Rosenqvist
Spesialist i psykiatri