«Vi skal være forsiktige med å forutsette at empati har en iboende moralsk egenskap.»
FLYKTNINGER Konfrontert med den største humanitære katastrofen og flyktningevandringen i vår tid svarer den norske offentligheten med en diskusjon om hvorvidt vi skal la vår bistand motiveres av empati. Vår følelsesbaserte samvittighet har blitt tungt kritisert for å overskygge en mer nøktern omgang med realitetene.
I flere av de sentrale artiklene i denne debatten er empati gjort til en samlebetegnelse der det å sette seg inn i andres situasjon blir synonymt med det å føle noe for dem og å ville hjelpe dem. «Empati uten empati» (VG, 23. mai 2015) burde, slik jeg leser den, egentlig hett «Sympati uten empati». Det er selvsagt lett å latterliggjøre gode intensjoner når man mangler innsikt i situasjonen til de hjelpetrengende. Derfor er det viktig å skille mellom den empatiske evnen til å leve seg inn i andres situasjon og den sympatiske evnen til å ha medfølelse for andre. Et slikt skille understreker også verdien av en god empatisk forståelse i en krisesituasjon.
En vanlig måte å demonstrere skillet mellom empati og sympati på, er å vise til eksempler på empati uten sympati. En torturist må leve seg inn i hvordan torturen oppleves for offeret hvis hun skal gjøre en god jobb. Sympati for eller medfølelse med offeret ville derimot gjøre jobben vanskelig. Vi skal altså være forsiktige med å forutsette at empati har en iboende moralsk egenskap. Vi bør i det minste være klar over at vi da samtidig aksepterer at mennesker er gode på bunnen.
Holocaust har dessverre lært oss å være forsiktige med slike antakelser. Nils Christie hadde et godt syn for empatiens betydning når han studerte forholdet mellom voktere og fanger i norske arbeidsleire. Det å få en menneskelig kontakt med fangene gjorde, i følge ham, vokterne mindre tilbøyelige til å drepe fangene. Hannah Arendt har likevel også et godt poeng når hun hevder at det kan være best å holde en viss avstand. Det er ikke sikkert at det å vite mer om andre vil gjøre oss mer sympatisk innstilt. Empati knytter oss likevel sammen, enten vi vil det eller ikke. I politikken gjør empatien oss bedre i stand til å ta standpunkter som er mindre sentrert rundt våre egne prosjekter og behov – også på tvers av landegrenser.
Sympati er også utvilsomt en del av den politiske virkeligheten. Det finnes gode argumenter både for og imot at vi bør basere våre politiske beslutninger på denne egenskapen. Kort skissert har sympati den svakheten at den gjerne virker sterkest når bildet er enklest. Når det er oss mot jihadistene, når barn deporteres midt på natten, når 10 000 uskyldige er i nød osv. Virkeligheten er selvsagt sjelden så enkel. På den andre siden vil en politikk uten medfølelse få problemer med å begrunne hvorfor vi som politisk fellesskap i det hele tatt skal svare på en slik katastrofe. Vi har jo ikke inngått noen bindende kontrakt med disse folkene.
Gitt at vi har god grunn til å svare, skal vi selvsagt stille krav til dem som gir oss råd og tilbyr å utføre hjelpen i praksis. Vi bør derfor ikke kun diskutere om et tall som 10 000 bare måler sympatien i Norge, eller er basert på god statistikk, men også om den svarer til en tilstrekkelig empatisk innsikt i den situasjonen som disse personene eventuelt hentes ut fra. Tradisjonell nød- og utviklingshjelp har blitt sterkt kritisert for å mangle denne typen forståelse. I denne sammenheng er det verdifullt å lytte til folk med personlig erfaring som flyktning. Derfor er innspill slik som Edin Kozaric sitt (Aftenposten, 28. mai 2015) så viktige.
Empati gjør politikk til mer enn en tilskuersport. Selv om vi sitter på relativt trygg avstand og ser på det som skjer i Midtøsten, lar vi oss berøre ved å kjenne på ubehaget og ønsket om å kunne gjøre noe. Vi bør selvsagt ikke hengi oss til selvgodhet eller hodeløst føleri, men en uklar bruk av empatibegrepet skjuler deler av grunnlaget for å gjøre et informert valg.
Johannes Servan
Doktorgradsstipendiat
Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen