Marit Slotnæs tar i Morgenbladet 28. august utgangspunkt i sin nye rolle som småbarnsmor og (be)dømmer rovdyr med nye sanser. Slikt kunne man kanskje harselere over, men jeg skal ikke gjøre det. Hun har helt rett – på ett plan – når hun sier at det ikke er ulvefobien som er irrasjonell, det er ulvefilien. Ulvefobien er rasjonell på samme måte som angst for slanger, edderkopper eller for mørket. Den er biologisk eller evolusjonært rasjonell.
Selv om mange fobier er intellektuelt eller objektivt irrasjonelle, så er hele poenget at de ikke kan avskrives som «bare» det. På mange områder er den biologiske rasjonaliteten gunstig å ha med seg, følelsene er tross alt evolvert som rasjonelle kompass for «riktig» atferd i biologisk forstand.
Ulvespørsmålet har ingen endlösung, vi må leve med pragmatismen.
Samtidig er det utvilsomt fornuftig med en reflektert sanksjonering av våre filier og fobier fra gamle hjerneavsnitt. Hangen til fet, søt og salt mat var rasjonell den gang dette var underskuddsgoder, i dag er det åpenbart rasjonelt å tøyle disse lystene – og mange andre. Mens angst for reelt farlige objekter som biler ikke er evolvert, så finner flyskrekk hos noen en resonansbunn i en biologisk rasjonell høydeskrekk. Den evolverte rasjonaliteten ligger tett opptil den klassiske økonomiske eller sosiologiske forståelse av rasjonalitet eller rasjonelle aktører, hva Max Weber kalte formålsrasjonalitet. Noen automatisk rettesnor i verdispørsmål er den imidlertid ikke, slutningen fra er til bør fører ender gjerne i en naturalistisk feilslutning.
Men altså, ulven er der og ulveangsten, katalysert av Rødhette, er reell nok. Den lar seg ikke overbevise om at den er en anakronisme og ikke harmoniserer med Bernkonvensjonen. Følelser skal tas på alvor enten de er for eller mot rovdyr, men de må altså gjennom en virkelighetssjekk før man griper til våpen.
Noen har også en følelsesmessig glede av en natur som ikke er helt temmet. Jeg har aldri sett en jerv, skriver Edward Wilson i sin bok The Creation: An Appeal to Save Life on Earth (2006), men bare vissheten om at den finnes der ute er en berikelse. Ulvespørsmålet har ingen endlösung, vi må leve med pragmatismen. Det ville imidlertid være en fallitterklæring om den ikke skulle få asyl i en snipp av landet. Det må være plass til både mennesker og ulv, i alle fall med et styrkeforhold 100 000:1 i vår favør.
Dag O. Hessen er professor i biolog, Universitetet i Oslo.