I Morgenbladet 18. september anmelder Sigrun Hodne årets Nuart Festival. Selv om tittelen antyder at hun hadde en koselig opplevelse («koselig med kunst»), gir hun Nuart det glatte lag for mangel på orginalitet, kritikk, mening og innhold.
Som en liten kunstfestival fra Stavanger er det stor stas å bli omtalt i Morgenbladet. Men når en omtale innholder så mange unøyaktigheter og billige generaliseringer som denne, må vi nesten ta til motmæle.
Det kuratoriske temaet som knyttet sammen årets 21 kunstnerene var «lek» (play). Vi valgte lek både fordi det er et sentralt element i hver av de fire grunnpilarene til Nuart – situasjonisme, punk, graffiti og gatekunst, og fordi lekenheten i hver av disse tradisjonene har opplevd en gradvis forvitring ettersom interessen fra kommersielle og akademiske interesser har økt.
Hvis ikke alt dette gjør kunst relevant, så vet ikke vi hva som skal til.
Hodnes feil – i tillegg til unøyaktigheter som at Sandra Chevriers verk representerer «gatekunst» når dette var lansert som et offentlig kunstinitativ for samtidskunst – er å ta utgangspunkt i en fullstendig utdatert og snever definisjon av gatekunst som en singulær, definerbar form, istedenfor den flytende og mangefasetterte bevegelsen den er.
Når Hodne skriver at gatekunsten på Nuart mangler kritikk, originalitet og innhold, må dette være fordi de fleste av kunstnerne faller utenfor hennes snevre definisjon av gatekunst. For alt det hun etterlyser, finnes på festivalen. Vi ser det i Isaac Cordals betongskulpturer av deprimerte bankmenn som skuer ned fra høye kanter rundt i byen, i Bordalo II sine dyreskulpturer laget av industriellt avfall, i den Iranske duoen Icy & Sot sine kommentarer på flyktningkrisen, vi så det da en anerkjent matematikkprofessor «tagget» forklaringen på finanskrisen i komplekse likninger på en vegg under en forelesning på gaten og så videre.
Et annet av Hodnes ankepunkter var at hun «hadde sett det før». Fra et enkelt punkt på Nuarts innendørs utstilling kan man, uten å flytte seg, se verk av stensilkunstneren Martin Whatson, pioneren Futura, som revolusjonerte graffiti med sine abstrakte motiver, situasjonist og anarkist Jamie Reid (ja, han som designet covre for Sex Pistols) og konseptkunstneren Harmen de Hoop. Hvor Hodne har sett dette før, vil vi svært gjerne vite.
Hodnes kategoriske avvisning er på sitt beste overraskende, og på sitt verste en fornærmelse ovenfor både kunstnerne og det generelle publikum. Gatekunstens kanskje største bragd er å gjøre kunst mer tilgjengelig. At Ella & Pitr brukte droner for å dokumentere sitt rekordstore maleri, og internett som distribusjonskanal, burde bli applaudert fremfor å bli kritisert for ikke å passe inn i en fiktiv definisjon av gatekunst.
Dette verket har nå blitt sett av flere mennesker rundt om i verden enn noe annet kunstverk produsert i Norge på årtier. Til og med det anerkjente kunstnettstedet Artnet News, som Hodne selv referer til når hun skal demonstrere irrelevansen til gatekunst, har laget en stor sak om det. Hvis ikke alt dette gjør kunst relevant, så vet ikke vi hva som skal til.
I «motsetning» til årets Nuart mangler det ikke på meninger og kritikk i Hodnes anmeldelse. Slik tilfellet er med de kunsteriske tradisjonene Nuart identifiserer seg med, omfavner også vi kritikk og sterke meninger. Men vi foretrekker altså at kritikken tar utgangspunkt i verkene som blir presentert på festivalen. Anmeldelser som den Sigrun Hodne hadde i Morgenbladet, er derfor, for å snu litt på hennes egen formulering: altfor svak til å ha noen som helst relevans som kritikk.
James Finucane, Martyn Reed og Eirik Sjåholm Knudsen, Nuart Festival.