Krise­minimering

I forbindelse med utgivelsen av Ole Thorstensens En snekkers dagbok trykket Morgenbladet 9. oktober en artikkel om situasjonen for bygghåndverksfagene. Som en av de intervjuede sa jeg at jeg ikke ville slå hånden av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som har sendt signaler om at han vil lytte til partene i byggenæringen, og om at han akter å gjennomføre flere av de 33 tiltakene for et yrkesfagløft som Arbeiderpartiet foreslo i januar i år. Utfra en antakelse om at det nå hersker enighet om at det kreves en kraftfull politisk innsats for å snu utviklingen i byggenæringen, sa jeg at «det positive er at vi nå har en bred erkjennelse av at dette er en krise».

Dessverre viste det seg at jeg ikke hadde dekning for dette. I en egen undersak fremgår det at kunnskapsministeren mener at «det er ingen krise i yrkesutdanningen». Det er beklagelig at han mener det, men også gjenkjennelig, i alle fall for de som har fulgt utviklingen i bransjen en stund. I fagbevegelsen var vi for noen år siden flere som ropte et varsko om en utvikling med sosial dumping, utstrakt bruk av innleid arbeidskraft og uverdige lønns- og arbeidsvilkår. Vi beskrev hvordan vi var i ferd med å få et b- og c-lag i norsk arbeidsliv, og hvordan noe av dette utviklet seg til organisert arbeidsmarkedskriminalitet.

Da den rødgrønne regjeringen lanserte tiltak for å bekjempe denne utviklingen, var det i alle de viktigste sakene mot Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres stemmer. Isaksen, som den gang var Høyres arbeidspolitiske talsperson, avfeide bekymringene fra «venstresiden» som en «brutaliseringsmyte» (Aftenposten, 7. juni 2012) – et begrep lansert av Civita et par år tidligere.

To år etter at Isaksen hadde avslørt myten, publiserte Kripos en rapport utarbeidet i samarbeid med 11 ulike etater. Med henvisning til situasjonen i bygg- og anleggsbransjen skrev de at «I visse bransjer er det nå vanskelig for aktører som ønsker å drive lovlig, å konkurrere på pris.»

Dette er imidlertid bare ett av flere uttrykk for den krisen vi står overfor. En uke etter at kunnskapsministeren var intervjuet i Morgenbladet, måtte han i Dagens Næringsliv kommentere det sørgelige faktum at én av tre yrkesfagelever fremdeles står uten lærlingplass. Under overskriften «Helbom på lærlinger» kunne vi lese at målsetningen om 20 prosent flere lærlingplasser fra 2012–2105 ikke er nådd. «Resultat: Fem prosent», skrev DN.

At mange ikke får lærlingplass, er én ting. Verre er det at alt for få søker seg til bygghåndverksfagene, og at mange fagfolk som til tross for at de er stolte av og glad i sine fag, nå advarer ungdommen mot å søke seg dit. Om kunnskapsministeren ikke mener denne situasjonen fortjener merkelappen «krise», skulle jeg likt å høre når han mener den måtte være passende.

Søkningen til yrkesfag har i år økt med 1 prosent på landsbasis. Det er positivt at vi nå endelig ser ut til å ha snudd en langvarig, nedadgående trend. Vi har alle et ansvar for å forsterke denne trenden og å synliggjøre de mulighetene som ligger i å velge yrkesfag. Skal vi klare det, kan vi ikke feie krisen under teppet. Vi må erkjenne situasjonens alvor, innse at vi har en lang vei igjen å gå, og mobilisere politisk handlekraft for å skape de fagutdanningene og det arbeidslivet vi trenger.

Jonas Bals er leder i faglig-politisk utvalg, Oslo Arbeiderparti.