Rusavhengighet er et sammensatt problem. Som Andreas Dahl påpeker i et debattinnlegg på morgenbladet.no 8. desember, finnes det en rekke ulike perspektiver på rusavhengighet i fagmiljøene, hvor både sosiale og biologiske forklaringsmodeller er relevante. Enkelte mennesker er mer sårbare for avhengighet enn andre, og enkelte rusmidler gir høyere risiko for avhengighet. Den britiske forfatteren Johann Haris prosjekt er ikke å undergrave den biologiske siden av debatten, men å fremheve den sosiale – der det finnes politisk handlingsrom.
Nylig var Hari i Oslo for å snakke om sin bok Chasing the scream. Her fokuserer Hari nesten utelukkende på sosiale faktorer, og hovedpoenget hans er at problemer knyttet til avhengighet forsterkes av mangelen på sosiale relasjoner. Kort fortalt: Ensomhet og mangelen på sosial tilknytning forverrer rusavhengighet. Hard disiplinering av rusavhengige forverrer deres tilstand.
Det er forståelig at teoretikere er lei av den stadig politiske dreiningen alle innlegg i denne debatten får.
Dahl omtaler Haris arbeid som mangelfullt, og peker på flere viktige detaljer i bokens påstander, der forfatteren ser ut til å ha tatt seg friheter. Kritikken treffer greit, men Haris intensjoner ser ut til å være noe misforstått.
Til tross for å sitere vitenskapelige rapporter som grunnlaget for mange av sine betraktninger, benytter Hari som skribent et tverrfaglig og nærmest skjønnlitterært språk. Chasing the Scream er i slik forstand ikke et innlegg i den vitenskapelige debatten om avhengighet, så mye som den er et menneskes betraktninger av et samfunn der menneskelig lidelse forsterkes av sosiale systemer som har til hensikt å oppnå det motsatte.
Bestselgende bøker som tar for seg tverrfaglige problemstillinger og legger sin hovedvekt på den ene av to forklaringsmodeller, er nødvendigvis enkle å kritisere fra den andre siden. Selv om forskere misliker slike metodiske lettvintheter, er mange enige om at det er et stort samfunnsmessig behov for å stake ut en ny kurs for veien videre i den ruspolitiske hengemyra Vesten befinner seg i. For samtidig som fagmiljøene tar seg god tid til å diskutere hva avhengighet egentlig handler om, haster det på gateplan. Slik det har gjort svært lenge nå.
Det er forståelig at teoretikere er lei av den stadig politiske dreiningen alle innlegg i denne debatten får. Men en årsak til at komplekse sannheter om rus forenkles er den samme som alltid. Vi må få ned overdosetallene, og vi må stanse rekrutteringen til de harde rusmiljøene. Dette poenget er gjennomgående i Haris bok, som kontinuerlig peker på politiske tiltak som kan bidra til å oppnå disse målene.
I denne sammenhengen kan en anse Haris forenklinger som svakt metodisk arbeid, eller man kan, som hans støttespillere, se dem som ytterst nødvendige. Haris bok inneholder konkrete forslag som kan redde liv og ha hurtig effekt, som amerikanske «Good Samaritan laws», lover som sikrer juridisk beskyttelse for enhver som gir rimelig assistanse til mennesker i nød, for eksempel ved overdoser (slik loven er i dag unngår mange å ringe ambulansen når kameraten overdoser og de selv er ruset). Resultatene av slike tiltak har vist seg å være svært gode. De faglige debattene om rus og avhengighet bør ikke stå i veien for tiltak som etter all sannsynlighet vil kunne få ned dødstallene.
Dahl skriver at Hari bidrar til å lage et kunstig skille mellom biologiske og sosiale forklaringer om avhengighet, og at hensikten ikke helliger middelet. Men om hensikten i denne sammenheng er å innføre hastetiltak som redder menneskeliv, er det lettere å forstå hvorfor slike bøker får gjennomslag. Det er fordi den metodiske striden i rusforskningen er saktegående, og det samme gjelder de politiske prosessene. Her prates det sakte mens folk dør fort. Målet helliggjør mye.
Jon Olsen er skribent.