Kjønnsforsker Mona Abdel-Fadil ble i forrige uke intervjuet i Morgenbladet om masseovegrepene i europeiske byer på nyttårsaften, samt alle uhyrlighetene som har blitt kjent etterpå. Ingen ønsker at dette skal skje igjen. Men for å sette inn tiltak må vi først vite hva vi skal gjøre og hvem tiltakene hovedsakelig skal rettes mot. Abdel-Fadil bidrar ikke til noen oppklaring. Hun bare peker på menn i sin alminnelighet, og bruker dermed kategorier som er så vide at enhver observasjon mister forklaringskraften.
For var problemet menn generelt, ville vi sett regelmessige utslag av tilsvarende gruppebasert oppførsel og tankegang i Europa. Det er et empirisk belagt faktum at kvinner har større bevegelsesfrihet i Europa enn i Midtøsten og Nord-Afrika. Hvorfor det, om menns mentalitet og atferd er den samme her som der?
Abdel-Fadil peker på menn, og bruker kategorier som er så vide at enhver observasjon mister forklaringskraften.
Abdel-Fadil bringer da heller ingen reelle argumenter for – eller konkrete observasjoner på – at det vi nå ser er et generelt mannsproblem. Hun sier at egyptiske myndigheter for egne formål betalte gjenger for å seksuelt trakassere kvinner på Tahrir-plassen. Er det meningen at vi nå skal tro at samtlige i de angivelige gjengene i Kairo har forflyttet seg – i flokk – til en rekke europeiske byer for å operere her? Fenomenet er såpass kjent i arabiske land at det har et eget navn: taharrush gamea. Det tyder ikke på at det er noe engangspåfunn fra tvilsomme regimer.
Det vi har sett, er mer et utslag av flere faktorer som finnes i gjerningsmennenes hjemland, og som gjenspeiles i deres holdninger. Bak det hele ligger et kulturelt og religiøst betinget syn på seksualitet og kropp, særlig kvinners. Seksualitet utenfor ekteskapet er i større grad tabu og synet på kvinners plass i samfunnet dessverre velkjent. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men dette er holdninger med bred oppslutning i de unge mennenes hjemland.
Og det forflytter seg selvfølgelig med den massive innvandringen til Europa særlig av unge, enslige menn. Eller mener man at det er helt tilfeldig at disse tingene skjer akkurat nå? Hvis dette er et generelt mannsproblem, hvorfor har vi ikke sett det før, og hvordan kan det ha seg at grupper av gjerningsmenn utviste nær identisk atferd på samme type arrangementer i en rekke byer i Europa?
Å hevde at det vi har sett ikke har sammenheng med nyankomne menns kvinnesyn, faller på egen urimelighet. Sannsynligvis har også Abdel-Fadil en mistanke om det, for hvorfor skulle hun mistenkeliggjøre sine meningsmotstandere ved å påstå at disse kobler atferden til etnisitet? Det er det faktisk ingen seriøse samfunnsdebattanter som gjør. Er det så vanskelig å tenke seg at svært mange er genuint bekymret for det vi har vært vitner til og med god grunn frykter for hvilke konsekvenser dette vil få for kvinners hverdag og ferdsel i det offentlige rom?
Kjønnsforskeren hevder sågar at de som er uenige i at dette er et mannsproblem, ser på muslimer «som søppel». Hvordan forklarer vi da at selv arabiske og/eller muslimske kvinnerettsaktivister som modig kjemper mot den utbredte seksuelle trakasseringen av kvinner i arabiske land utpeker det kulturelle og religiøse kvinnesynet som selve kjernen i saken?
Når det så forplanter seg til Europa, er det ikke til å undres over at mange tar til orde for å bremse den store innvandringen som nå pågår. Innvandring er komplisert, komplekst og kostbart, det er ikke lett å få maskineriet på rett spor – suksessfull innvandring handler om mer enn vidåpne dører. Det kan få store konsekvenser for kvinners hardt tilkjempede frihet og rettigheter, og dette er grunn nok til en tenkepause.
Det virker som om Abdel-Fadil har en idè om at diskusjoner om og tiltak mot patriarkalske kulturtrekk som er farlige for enhver jente og kvinnes sikkerhet, stigmatiserer eller skader særlig muslimer. Men hvorfor skulle arabiske innvandrere og/eller muslimer som ikke har denne typen mentalitet føle seg stigmatisert eller bli skadet av dette?
Selv går jeg ut fra at de som andre ønsker at jenter og kvinner skal kunne gå trygt på gaten eller på konsert. I virkelighetens verden er mange innvandrere langt mer åpne for kritikk av dårlige trekk ved egen kulturbakgrunn enn vi tror. Det er ofte vi vestlinger som er redde for å si noe, ikke de nyankomne.
Oppførselen vi har sett, er en trussel mot alle jenter og kvinner. Vel er det ubehagelig å bli tafset på puppen av en beruset mann på puben, men å bli omringet av 30-50 aggressive menn som stikker fingre i alle kroppsåpninger mens man er på vei fra A til B i det offentlige rom, stiller i en helt annen kategori.
Problemet må tas tak i, og det raskt. Det vil vi ikke lykkes med hvis vi lar Abdel-Fadil og hennes meningsfeller sette dagsorden ved å trylle det hele om til et generelt mannsproblem. Sagt på en annen måte, så kan vi godt tvangssende russen på kurs og bruke masse penger på å skolere dem til de rette holdninger, men med hånden på hjertet: Hvem tror egentlig at Köln aldri skjer igjen fordi noen mener at løsningen – som vanlig – er å piske oss selv?
Nina Hjerpset-Østlie er redaktør for Human Rights Service.