Jeg er født i 1991. Dessverre har jeg aldri opplevd en EU-debatt i Norge. Den første kom på begynnelsen av 1970-tallet, før det norske folket sa nei under avstemningen i 1974, i motsetning til hva Danmark gjorde.
Da den neste avstemningen kom, var jeg nettopp fylt 3 år. I november 1994 stemte det norske folk nok en gang nei, i motsetning til sin andre skandinaviske bror, Sverige. Men vi fikk likevel EØS-avtalen. Og siden har det vokst frem en ny generasjon, som min, nokså uvitende om hva avtalen egentlig betyr.
Men jeg har egentlig aldri brydd meg.
Som 17-åring ble jeg fortalt hvor ugunstig et norsk EU-medlemskap ville vært for Norge, da organisasjonen «Ungdom mot EU» kom til Rud videregående skole. Og siden har jeg hele tiden tenkt at Norge i EU egentlig ikke er noen god idé. EØS-avtalen bevarer våre viktigste naturressurser, og det er viktigere enn å ha demokratisk innflytelse.
Nå er jeg ikke like sikker.
Etter å ha studert statsvitenskap og internasjonale relasjoner har jeg skjønt at avtalen har flere problematiske sider ved seg. Dette handler ikke om hvorvidt jeg er for EU-medlemskap, men jeg mener Norge må bestemme seg seg for det ene eller det andre alternativet.
«Min generasjon burde få si vår mening om vi mener Norge skal fortsette å være med i EØS, eller om vi burde vurdere å søke om norsk EU-medlemskap.»
«You pay, but you have no say». Slik advarer Storbritannias statsminister David Cameron sitt land mot å knytte seg den europeiske union (EU) gjennom en EØS-avtale. Cameron har lovet befolkningen en folkeavstemning om landet fortsatt skal være med i EU eller gå for en «Brexit», og det ryktes om at den kommer allerede i juni i år.
Han og partifellene «toryene» i Underhuset irriterer seg stadig over at mange av landets viktige avgjørelser blir fattet i Brussel.
En fersk meningsmåling fra instituttet ICM viser at 42 prosent av befolkningen mener landet burde forlate EU, mens 41 prosent mener de burde bli. Resten svarer «vet ikke».
Det britiske parlamentet har tradisjonelt stått meget sterkt, og misliker den stadig voksende europeiske integrasjonen. En folkeavstemning om fortsatt britisk medlemskap i EU er en smart idé. David Cameron viser at han tar folket på alvor. Storbritannia har vært med siden 1973, og siden har det kommet flere generasjoner som ikke har fått avgitt sin mening. Den samme muligheten mener jeg våre politikere burde gi oss i Norge.
Jeg savner at det snakkes mer i offentligheten om hva vårt forhold til EU egentlig betyr for oss. Burde vi søke om norsk medlemskap eller fortsette å være med i EØS-avtalen? Eller melde oss ut av sistnevnte? Jeg mener at min generasjon burde få si vår mening om vi mener Norge skal fortsette å være med i EØS, eller om vi burde vurdere å søke om norsk EU-medlemskap.
EØS er kort fortalt en avtale mellom EU og EFTA-landene (Norge, Island og Liechtenstein) som gir landene adgang til det frie markedets fire enhet (fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer) mot en klekkelig sum penger. Vi bøyer oss etter EUs regelverk av nye forordninger og direktiver. Samtidig har vi ingen innflytelse i noen av EUs lovgivende organer, annet enn forhandlingene som EØS-rådet og regjeringsmedlemmer foretar seg. Vi bruker også mye penger på lobbyvirksomhet for å påvirke EUs forhandlinger i Brussel i vår favør.
Samtidig beskytter avtalen deler av naturressursene våre, slik som fiskeriet og jordbruket vårt. Dette har vært viktig for Distrikts-Norge, som vil holde utenlandske interesser unna. Det er også her motstanden mot norsk EU-medlemskap har vært størst.
Det er ingen tvil om at EØS-avtalen har mange fordeler. Den har tjent norsk økonomi godt ved tilgang til det indre marked. Den har gitt en rekke utvekslingsavtaler mellom europeiske universiteter via Erasmus-programmet. Og ikke minst Schengen-avtalen, som gjør det enklere å reise i store deler av Europa uten grensekontroll.
Det har gjort det mulig for meg å reise på utveksling til England og krysse grensene på interrail i Europa uten å bruke tid på grensekontroll.
Men Norge i EØS-avtalen har likevel noen problematiske sider ved seg fordi vi ikke har reell demokratisk innflytelse over den. Ei heller ble avtalen i 1994 stemt frem via en folkeavstemning (som i Sveits, der folket sa nei), men av et samlet Storting (som jo er demokratisk valgt til å representere befolkningen). Siden har vi hørt lite til folkets mening. Mener folket det er riktig at vi er underlagt denne avtalen i 2016? Eller burde vi heller tenke over om vi vil være med i det europeiske samarbeidet, så vi kan være med på å fatte avgjørelsene i Brussel?
Det betyr ikke nødvendigvis at den sveitsiske modellen er å foretrekke. Forskere ved Arena for europaforskning, UiO, har pekt på at et land som Sveits ikke nødvendigvis er mer demokratisk enn Norge, selv når de ikke er underlagt EØS-avtalen. Sveits har en rekke avtaler med EU knyttet til det frie markedet, som må tilpasses lovverket, og ifølge forskerne Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum opplever de samme utfordringer med selvråderett som det Norge gjør.
Selv om Norge scorer høyt på demokratiindeksene, hevder flere forskere at EØS-avtalen svekker vår demokratiske status. Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, hevdet i et innlegg i Uviten i Aftenposten i fjor høst at dagens demokratiforskning i liten grad måler et lands autonomi med internasjonal avhengighet – og nevnte spesifikt EØS-avtalen med Norge som et godt eksempel.
Det synes som nordmenn flest lever greit med EØS i dag, og ikke protesterer stort når EU-kommisjonen fremmer forslag til nye direktiver, vedtak og forordninger i Brussel. I Skandinavia har vi stor tillit til våre myndigheter. Men i en tid der Europa opplever en vekst av populistiske partier med en betydelig EU-skepsis, er det viktig at politikerne ikke glemmer folket. EUs demokratiske legitimitet er stadig oppe til diskusjon.
Margrete Løbben Hanssen er student i statsvitenskap ved UiO og debattredaktør i Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund.
Kulturutvalget arrangerte debatt om «Verdens demokratier – i vranglås med internasjonal avhengighet» med Øyvind Østerud og Carl Henrik Knutsen (professorer i statsvitenskap ved UiO), onsdag 17. februar. Debatten finnes som opptak i Portalen her på Morgenbladet.