Landbrukets pris

Landbrukspolitikk er på dagsordenen, og matproduksjon blir diskutert, i forrige uke også på lederplass i Morgenbladet. Vi driver småskalalandbruk med ammekyr (kjøttfe) og sauer i Suldal, i Rogaland. En liten gard som vår representerer kanskje halvparten av landbruket i Norge, med 10 kyr og 70 sauer. Vi kan ikke vokse oss særlig større, og vi vil ikke kjøpe opp nabogarden for da blir det så vanvittig langt til naboen og ungenes lekekamerater. Om gardene blir større, forsvinner kanskje skolen og matbutikken også, for befolkningsgrunnlaget blir for tynt. Det er slike bruk som våre som blir lagt ned, og bidrar til at Norge gror igjen. Vi er sårbare, og utrolig mange er avhengige av at vi fortsetter å drive.

Norske kyr eter gras hver dag, enten på beite eller i form av syrnet gras (silo). De er skapt for å spise gras, men hvor mye gras de eter varierer med driftsform og skala på driften. På vårt bruk driver vi med grovfôrbasert kjøttproduksjon. Kyrne våre spiser for det meste gras og litt annet. De får beite friskt gras fire-fem måneder i året, og de får syrnet gras syv-åtte måneder i året.

Det er mange fordeler med bratte og ulendte beiter, for dyra får god trening, de utvikler god muskulatur, og kjøttet får god smak. Tidlig og sent på året får sauene våre gå på de samme beitene, før og etter at de skal på sommerbeite i fjellet. Slik pleier dyrene kulturlandskapet, og plantene får lys. Sauer og kyr beiter på ulike vekster, og belaster marka ulikt. Kyr er tunge, sauer er mye lettere.

Dyra våre greier seg ikke uten litt kosttilskudd. Hvor mye de skal få, og hva slags tilskudd de skal få, er diskusjonstema hos oss. Vi må ha råd til å betale det, og vi må kunne få tak i det. Etikken er også viktig. Tidligere var det vanlig med tilsetninger av animalske proteiner i kraftfôret. I Norge er det strenge krav for å bruke animalske fôrkomponenter i fôret til husdyr. Animalske proteiner byttes gjerne ut med soya.

Kraftfôr-forbruket vårt er lavere enn kraftfôr-forbruket til Sveits (Brennpunkt på NRK i forrige uke). Vi har et gjennomsnitt på cirka 700 kilo per år (inkludert okser på oppforing). Ei ammeku spiser kanskje opptil 400 kilo kraftfôr i året. Det er vanskelig å si at våre ti kyr er ubalanserte, stressede og bolet. De lever ganske lenge, de er passe feite, naturlige, bedagelige og glade. Vi har så få dyr at vi kjenner dem, alle har navn, og vi vet hva de liker. Vi er snille med dem.

75 prosent av soyaen som importeres til Norge, går til fiskeoppdrett, og 25 prosent går til landbasert produksjon (dyrefôr). Kraftfôr består ikke bare av soya, det er anslagsvis cirka 10 prosent soya i norsk kraftfôr (cirka 15 prosent i EU). I fôret til våre ammekyr er det 6,25 prosent soyamel. Andelen soya i kraftfôret varierer en etter hvilke dyr det er laget for. Omtrent 25 prosent av kraftfôret i Norge består av importerte råvarer, og Norge bruker 2,7 millioner dekar dyrka mark i andre land for å dekke landets behov. Til sammenligning var det 8,1 millioner dekar fulldyrka jord i Norge i 2012.

Er det mulig å produsere mer kraftfôr i Norge uten at det går på bekostning av annen matproduksjon? En ting vi kan gjøre, er å slutte å bygge ned landbruksarealer og forberede oss på at vi en dag må produsere den maten vi trenger selv. Vi kan basere oss på en større selvforsyningsgrad gjennom å bli flinkere til å utnytte ressursene vi har og slutte å kaste så mye mat. På den måten kan vi kanskje redusere behovet for import av mat og kraftfôr? Utrolig mange næringer er knyttet opp mot landbruket i landet vårt. Forsvinner landbruket, forsvinner det ufattelig mange arbeidsplasser innen transport, tjenesteyting og varehandel.

Etter hvert begynner det å bli mange krav som pålegges bonden. Å innfri alle disse kravene har også en pris. I dag er mer enn halvparten av fjøsene i Norge båsfjøs, hvor kyr og eller okser står bundet, og mange fjøs er gamle. Etter 2024 skal kyr og okser gå løse. Det statlige løsdriftkravet virker fint på papiret, men kan få ganske alvorlige konsekvenser for små og mellomstore bruk og bidra til ufattelig mange nedlagte gårder.

Dette er en kjempeutfordring for et bruk som vårt. Vi har et førti år gammelt fjøs, og ikke på noen som helst måte sjanse til å tjene inn igjen de store investeringskostnadene som følger av løsdriftkravet. Å bygge nytt fjøs til fem millioner er uaktuelt når du har beite- og fôrgrunnlag til 22 dyr og selger 8-10 storfeslakt i året. Det er forståelig at bønder satser på mer intensiv drift, de er nødt til det for å kunne betale gjelda når de bygger nye fjøs.

En annen standard for bygninger eller en annen form for tilskudd må på plass. Kanskje i form av økte matpriser, subsidier, endrede krav, eller aller helst en kombinasjon. Det er også interessant at ingen snakker om sikkerheten til både kyr, okser og bønder når det gjelder løsdrift. En leken, hoppende glad okse på 600 kilo er ikke noe å spøke med, ikke engang for dyrlegen.

Er du villig til å betale mer for maten i fremtiden? Vil du betale for å kunne si at i Norge har vi garantert spreke kyr som lufter seg hver dag og bor standsmessig? Vil du betale for sentvoksende mat? Det følger en del problemstillinger med disse kravene, som ikke gjenspeiler seg i matvareprisene i dag, heller tvert imot. Vi forsøker gjerne alternativer, om alternativene fungerer og finnes. Men vi kan ikke betale for å få lov til å jobbe.

Ingvild Hovind er arkitekt og bondekjerring.