Sannelig mange menn i avisen!

Det er sommer og stille i byen. Jeg har mer tid til rådighet, og søndag bestemte jeg meg for å tilbringe formiddagen ved sjøen, der jeg badet og leste avisen. Og selv om undersøkelser gang på gang viser at kvinner leser mest, overrasket det meg ikke når Morgenbladet førte en sak om at ny statistikk, utført på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget og presentert av forskerne Hanne Hestvik Kleiven og Arne Moe fra Trøndelag forskning og utvikling, viser at blant det forskerne kaller «nyhetsunnvikere» finnes det et flertall av kvinner. Unge kvinner og kvinner med lav utdannelse er ennå høyere representert blant disse leserne, som ikke bare leser mindre, men også på en mer overfladisk måte.

Men, solen skinte, jeg kjøpte meg en is, og bekymret meg ikke nevneverdig om artikkelens innhold før jeg en times tid senere blir slått av at det sannelig er mange menn i avisen. Jeg tenkte på den etter hvert så kjente Alison Bechdels test for filmer, der kravet for at hun skal se en film er at den skal (1) ha minst to kvinner som (2) snakker med hverandre om (3) noe annet enn en mann. Nå kan man ikke sammenligne nyheter med filmer i et én-til-én-forhold, men jeg ble nysgjerrig, og i mangel av kryssord tok jeg fram en penn og begynte å streke under hvert eneste navn jeg støtte på i samme utgave av nettopp Morgenbladet.

Med forbehold om en viss unøyaktighet – det er sommer – markerte jeg 218 navn. Jeg valgte i tellingen å inkludere alle saker, også kommentarer og leserinnlegg. Og jeg valgte å telle med personer omtalt kun ved fornavn (Stein-Are, mann i bar), men talte ikke fiktive personer (Jason Bourne, actionhelt). Om et navn ble repetert flere ganger i en sak, talte jeg det kun én gang. Om et navn dukket opp i mer enn én sak (Thomas Hylland Eriksen, mann i media), talte jeg det én gang for hver sak. Av de 218 navnene jeg markerte var 163 menn, mens 55 var kvinner. Det vil si at omtrent tre av fire personer nevnt i Morgenbladets forrige utgave var menn. Dette viser seg å ligge på samme nivå som landsgjennomsnittet for kildebruk (24 prosent kvinner), målt av Global Media Monitoring Project i 2015.

Man trenger ikke være statistiker for å kunne si at det er en overvekt. På den annen side trenger man heller ikke å være historiker for å si at det er skrevet flere bøker om mennene som har påvirket historien enn det er skrevet bøker om kvinner som har gjort det samme, og at det derfor kanskje oftere refereres til menn i artikler. Og man trenger heller ikke å være samtidsforsker for å si at menn fortsatt både nasjonalt og internasjonalt sitter på flere ledende stillinger. Men Stortinget, som representerer Norges folk, har 40 prosent kvinner. Regjeringen har 50 prosent, og dette har ikke kommet av seg selv. I et land der flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse, burde det i hvert fall være mulig å finne flere kvinnelige kilder.

Tidligere har yrkesgrupper som musikere, der kjønnsrepresentasjonen i media er svært ubalansert, gått ut med lister over kvinnelige yrkesutøvere som kan kontaktes, om journalistene på egen hånd skulle ha problemer med å finne kilder. Problemet er ikke at kvinnene ikke er der, problemet er at de ikke blir nevnt.

Suzanne Brøgger uttaler i et reiseminne ført i pennen av Erika Fatland i samme nummer av Morgenbladet som det jeg har gjennomgått, at «Når man reiser alene som kvinne, gjør man det i Mannens verden». Jeg vil våge meg til å si at det samme også gjelder når man leser nyheter.

Forskerne nevner at et tiltak kanskje er å drive betalt markedsføring, blant annet gjennom Facebook sine målrettede algoritmer, for å nå flere kvinner og få dem til å lese flere nyheter. Jeg tenker på det en venninne av meg svarte da hun ble kritisert for å være humørløs da hun ikke lo av dårlige vitser servert av to menn som hadde kommet bort til oss i baren vi sto i: – Kanskje dere trenger å jobbe litt på historiene deres?

Inger Wold Lund er kunstner og forfatter.