Debatt

Hva slags barn skal vi lage?

I boken Vi lager barn, og i forrige ukes essay i Morgenbladet, går teolog Eivor Andersen Oftestad til angrep på moderne tanker om reproduksjon. Andersen Oftestad frykter at dersom foreldre i stadig større grad bruker bioteknologi til å velge egenskaper hos barna, blir ikke barna lenger noe som tas imot og aksepteres betingelsesløst, men noe som skal passe inn og oppfylle visse forventninger hos foreldrene. En slik innstilling, hevder hun videre, undergraver forpliktelsene mellom slektsleddene. Andersen Oftestad spør hvorfor et barn skal være forpliktet til å ta seg av sine gamle foreldre dersom foreldrene i sin tid ikke var klare til betingelsesløst å ta vare på barnet.

Jeg er enig med Andersen Oftestad i at alle barn har krav på å bli elsket og tatt vare på. Kanskje har barn som ikke lever opp til samfunnets idealer et særlig sterkt krav. Andersen Oftestad skriver at «hvilke barn vi tar imot i et samfunn sier noe om hva slags samfunn vi er.» Jeg er enig. Et samfunn som støter ut de svake er et dårlig samfunn.

Men hvorfor kan vi ikke enes om det, og samtidig mene at det er bra å unngå Downs syndrom, bra å fremme kognitive og sosiale ferdigheter, og bra å unngå psykiske problemer som depresjon og schizofreni hos dem som blir født?

Vi skal være glade for at teologers magefølelse i blant har måttet vike for argumenter.

Kanskje vil Andersen Oftestad svare at dersom vi aktivt selekterer for visse egenskaper, sier vi unektelig at barna som har disse egenskapene er bedre enn barna som ikke har dem. Problemet med et slikt svar er at vi allerede arbeider hardt for å fremme visse egenskaper hos barn. Gjennom årevis med skolegang søker vi å fremme kognitive og sosiale ferdigheter. Vi søker å gjøre barn sunne, friske, tolerante og kunnskapsrike. Deprimerte og schizofrene får behandling.

Så vidt jeg forstår er ikke Andersen Oftestad imot noe av dette. Det Andersen Oftestad derfor ser ut til å mene, er at selv om vi bør fremme kognitive og sosiale ferdigheter etter fødsel, så bør vi aldri gjøre det før fødsel. Men dersom vi vedgår at kognitive og sosiale ferdigheter virkelig er goder som vi bør fremme: Hvorfor er det verre å fremme dem før fødsel? Dette må Andersen Oftestad forklare.

Hva angår forpliktelser mellom generasjonene, tror jeg man like gjerne kan argumentere for det stikk motsatte av hva Andersen Oftestad gjør. Når foreldre benytter seg av teknologier som fremmer barnas velferd, bryr de seg – og da er det rimelig at barna gjengjelder. Dersom foreldrene bare lar naturen gå sin gang – Downs eller ikke, predisposisjon for depresjon eller ikke – er det kanskje mer forståelig dersom barnet, i det foreldrene blir gamle, også sitter med hendene i fanget og lar naturen gå sin gang.

Jeg er selvsagt enig med Andersen Oftestad i at ikke alle bioteknologier bør benyttes. Det jeg hevder er at noen bør benyttes, og at vi må vurdere fordeler og ulemper ved hver teknologi. Å si, på generelt grunnlag, at vi bare må la livet være som det er, og at å gå videre nå er å tre inn i «sorteringssamfunnet», blir for lettvint.

De som forfekter en slik generell konservatisme må spørre seg hvor vi som samfunn hadde endt opp dersom slike ideer hadde fått råde også i fortiden. Hadde vi da fått salt med jod til gravide? Hadde vi fått vaksiner, antibiotika og anestesi? Eller hadde disse blitt avfeid som «unaturlige» og som uttrykk for et ønske om for mye kontroll? Dersom verdikonservative ser at goder som de selv setter pris på aldri ville ha kommet hvis holdingene deres var blitt akseptert i fortiden, må de spørre seg om det kanskje er på tide med en holdingsendring.

Andersen Oftestad skriver at idealene som jeg forsvarer er en naturlig videreføring av det moderne prosjektet. Jeg er glad for at hun, som min meningsmotstander, stadfester dette. Jeg ser den moderne kontrollen over barndommen – fra vaksinasjon og helsestasjoner til de castbergske barnelover og barnevern – som en del av et teknologioptimistisk, sosialdemokratisk prosjekt som jeg, særlig etter at jeg selv ble forelder, er blitt veldig glad i.

Andersen Oftestad er også prisverdig ærlig i hva hennes eget standpunkt bygger på: «Uten religion tror heller ikke jeg at det finnes noen argumenter mot eutanasi, mot sortering eller mot kjøp og salg av arveanlegg.» Andersen Oftestad skriver: «Det jeg er redd for, er at Moens argumenter vinner over min magefølelse.» Når vi ser tilbake på historien som Andersen Oftestad beskriver i sin bok, skal vi være glade for at teologers magefølelse iblant har måttet vike for argumenter.

En ting jeg imidlertid tror vi bør ta med oss fra Andersen Oftestads teologi er forestillingen om paradis. I paradis lever vi lykkelig sammen, ingen er lenger plaget av sykdommer, og ingen eldes og dør. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» står det i Johannes’ åpenbaring. Dette er ikke så langt unna det jeg håper at bioteknologien, i løpet av noen århundrer, vil kunne gi oss.

Så kanskje er Andersen Oftestad og jeg faktisk enige om målet, men uenige om midlene? Og for å knytte den kristne teologien til det mer dagsaktuelle, må vi ikke glemme bioradikalismen som ligger i at Jesus hadde to fedre og ble skapt ved kunstig befruktning.

Ole Martin Moen er postdoktor i filosofi, Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt