Hvis et land importerer for mye går det konkurs. Det visste Christianias handelspatrisiat på slutten av 1700-tallet. Handelshusene importerte blant annet tekstiler, kunst og vin fra Europa. I retur sendte de tømmer. Da Napoleonskrigene satte en stopper for trevareeksporten, fikk Christianiapatrisiatet problemer, og da trevarelagrene brant opp i 1817, var det slutt på patrisiatet i Christiania.
En periode produserte Christiania-området for lite av det verden ville ha, og de økonomiske problemene tårnet seg opp. Det betydde slutten på import av kunst, vin og eksklusive klær. Den gang som nå var det eksporten som skapte internasjonale kontakter og brakte varer fra kontinentet til den norske hovedstaden. Da eksporten avtok, ble Norge en periode mindre internasjonal.
Bildet er overførbart til norsk kunstliv. Her flyter, for å bruke et EU-begrep, kunstverk, kunstnerskap og kompetanse over landegrensene.
Vi er altså dyktige til å importere kunnskap i Norge, men hvordan ser handelsbalansen ut?
I 2016 er halvparten av direktørene ved de store kunstmuseene utenlandske. I tillegg er de viktige fagdirektørene for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet utlendinger. I Bergen er lederen for Kode dansk, Kunsthallens leder har britisk aksent, og lederen for Hordaland Kunstsenter er sørafrikansk. Bildet er lignende i Trondheim, og Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand har hatt tre internasjonale direktører på seks år.
Vi er altså dyktige til å importere kunnskap i Norge, men hvordan ser handelsbalansen ut? Norge sender mange samtidskunstnere ut av landet. Utover det er det ikke like oppløftende: Aros i Danmark har ansatt bergenseren Erlend Høyersten, og the Renessanse Society i Chicago valgte Solveig Øvstebø som leder i 2012. I tillegg er det få norske kritikere med et internasjonalt nedslagsfelt.
Grunnen til at vi eksporter lite kompetanse, er at vi ikke satser nok på det vi kan eksportere. Det norske fagfeltet blir neppe best på amerikansk eller fransk kunst, men vi kan vi bli best på norsk og kanskje på nordisk kunsthistorie. Det er ingen som kan mer om J. C. Dahl, Hans Gude, Christian Krohg, Fritz Thaulow, Harriet Backer, Frida Hansen og Harald Sohlberg enn norske kunsthistorikere. Derfor er det nedslående at norske kunstmuseer lager få store forskningsbaserte utstillinger basert på norsk kunsthistorie.
I en reportasje i siste Kunstforum er det konsensus blant dem som er intervjuet om at kunstmuseene forsker lite på samlingene sine. De forsker lite på hvordan samlingene er bygget opp og hvilke verk som mangler. Hvis ikke Sparebankstiftelsen finansierte en stipendiat til å forske på Nikolai Astrup, ville det neppe blitt en internasjonal lansering. Om Marit Lange ikke hadde blitt interessert i Peder Balke på 1970-tallet ville kunstneren kanskje ikke fått en renessanse.
Det kan virke som en merkelig kritikk å komme med når Nikolai Astrup og Peder Balke lanseres internasjonalt. Poenget er at primus motor ikke er store norske kunstmuseer eller universiteter, men Sparebankstiftelsen DNB og forhenværende direktør for Nordnorsk Kunstmuseum.
I Morgenbladet forrige uke var hovedsaken at «utlendingene kommer» i norsk akademia. Det er bra, så lenge det ikke hindrer fagfeltene i Norge å bli unike. Innen kunsthistoriefeltet er vi kommet dit at import av kunnskap kan hemme eksport av kunnskap. Flere internasjonale ledere ved norske institusjoner har vært med på å øke konkurransen i feltet, og i noen tilfeller har bidratt til en profesjonalisering, men i dag er problemet at for få ledere kan norsk kunsthistorie eller norske kunstsamlinger.
Det svekker norsk kunsthistorie som fag. På lang sikt risikerer fagfeltet et banesår. For det første er det vanskelig å se for seg hvor den neste Erlend Høyersten eller Solveig Øvstebø skal komme fra dersom styrene i norske kunstmuseer ikke begynner å satse på yngre norske talenter. For det andre forsker norske kunsthistorikere mindre på den kunsten de har størst mulighet for å internasjonalisere. Det gjør at norske kunsthistorikere ikke blir utstyrt med et unikt produkt, noe som igjen gir dem mindre sjanse til få en jobb internasjonalt.
Vårt naboland Danmark har derimot vært dyktige til å bygge opp fagfeltet sitt. Statens Museum for kunst har stått bak store forskningsprosjekter på danske kunstnere. Det har ført til at danske samlinger vises i utlandet og at Vilhelm Hammershøj, Christian Købke og Christoffer Wilhelm Eckersberg er lansert internasjonalt. I prosessen er det danske kunsthistoriemiljøet blitt internasjonalisert – og det kan være en medvirkende årsak til at vi har hatt flere danske kunsthistorikere i Norge.
Danskene har forstått det Christianiapatrisiatet forsto: Den som importerer mye, uten samtidig å arbeide knallhardt med eksport, avvikler seg selv.
Nicolai Strøm-Olsen er daglig leder i Kunstforum og redaktør i Frekk Forlag.