Når kontorkonseptet for regjeringskvartalet skal diskuteres, forteller Morgenbladet et velkjent narrativ. Historien om «Det moderne kontor» har blitt en gjenganger i avisspaltene. Det blir et engasjerende drama, men en overdrevent polarisert diskusjon hvor de viktigste poengene går tapt.
Journalisten setter scenen og beskriver bransjesjargong som «forlokkende nyord» for å understreke stereotypene. Vi har interiørarkitekten versus arbeidstageren – motegriller og nytale mot endringsfrykt og konsentrasjonsbehov. Jeg vet ikke om journalistens komposisjon og kommentarer overspiller konflikten, eller om intervjuobjektene faktisk personifiserer tropene. Resultatet er uansett en svart/hvitt-framstilling, hvor leseren presenteres for to mulige sannheter. Aktivitetsbaserte kontorer, som her innebærer «free seating» og «clean desk», er enten himmel eller helvete. Den fremstillingen bør nyanseres.
Klimakrise er verre enn en sidemann med kronisk utestemme.
Kontorkonseptet i regjeringens nye lokaler er svært arealeffektivt. Hovedargumentene for arealeffektivitet finner vi ikke i arbeidsmiljøet, men i det store miljøet. Klimakrise er verre enn en sidemann med kronisk utestemme. Derfor må vi ta mindre plass. Mindre kontorlokaler betyr lavere energibruk og plass til flere folk i byen, noe som igjen betyr lavere utslipp fra transport. All miljøfyrtårnsertifisering i Norge kan ikke redde oss; vi er nødt til å klumpe oss tettere sammen i byene. Da må vi sette egne ego og mer eller mindre reelle behov til side for en større sak.
Det trenger ikke å gjøre vondt. Som interiørarkitekt (i åpen løsning) vet jeg at et godt planlagt kontorlandskap kan føre til en forbedring også av arbeidsmiljøet. Men det betyr selvsagt ikke at alle åpne løsninger fungerer.
Vi leser oss selv gjennom våre fysiske omgivelser. Interiørarkitekt Mari Skogland er inne på det når hun beskriver motstand mot åpne løsninger som emosjonsdrevet og statusorientert. Men symboltolkningen bør også anvendes på konseptet med «free seating» og «clean desk.»
I rom- og funksjonsprogrammet for regjeringskvartalet refereres det til en undersøkelse av arbeidsplassbelegg i de eksisterende lokalene. Arbeidsstasjonene (les: pultene) har ifølge denne 36 prosent belegg, altså står de tomme mesteparten av tiden. Dette gjøres til et poeng for å forsvare «free seating»: Folk sitter jo ikke på plassen sin, da er det sløsing å la den stå tom. Derfor planlegges det med 25 prosent manglende pulter, en temmelig heftig underdekning for folk med skrivebordsarbeid.
Argumentasjonen kan være gyldig for bedrifter hvor folk ikke har sin primære arbeidsplass på kontoret, for eksempel utegående montører. Dette er ikke tilfellet i departementene. Undersøkelsen sier ingenting om hvor folk er når de ikke er ved skrivebordet. Men høyst sannsynlig er det en blanding av sykefravær, møtevirksomhet og fleksitid som gjør seg gjeldende. En underdekning på 25 prosent innebærer at man kalkulerer med sykdom og at folk rydder arbeidsplassen mellom møtene sine. Det kan oppfattes som temmelig kynisk.
Alle arkitektoniske løsninger kommuniserer med brukeren. Påtvungen «free seating» og «clean desk-policy» hva sier den? Dette er hva jeg leser: «Du skal ikke sette spor etter deg på arbeidsplassen. Du kan erstattes. Pulten er alltid ryddet og vesken pakket og klar. Du skal enkelt kunne flyttes: ut, rundt i bygget eller ut av bygget. Plassen etter deg kan noen andre fylle.»
Dramaet om det moderne kontoret suger kraft fra samfunnets kollektive angst. Når arbeidstagere kjemper med nebb og klør for sitt eget skrivebord, er det i redsel for å miste arbeidsplassen i alle betydninger av begrepet.
Interiørarkitektur handler dypest sett om retorikk og empati. Når vi forstår hva vi kommuniserer, må vi ta stilling til budskapet sett fra brukerens ståsted. Et åpent landskap kan leses som en velfungerende by: et levende fellesskap med mange torg og fellesarealer og en effektiv infrastruktur. Vi kan forvente at folk jenker seg litt og ofrer litt for det de får igjen. Men folk trenger hjem og trygghet: å ta fra dem det er sjelden en god idé.
Ingebjørg Berg Holm er forfatter og interiørarkitekt MNIL hos Og Arkitekter.