I Morgenbladet 9. desember 2016 skriver Kristin Clemet hvordan markedet fungerer for å dekke våre helse- og omsorgsbehov. Det har skapt en nødvendig debatt, og det er mer å hente. Steinar Krokstad og Erik R. Sund hevder at et helsemarked ikke er en smart måte å ordne helse- og sosialomsorgen på. Vi mister kontrollen over tjenesteutvikling når konkurrenter fragmenterer tjenestelandskapet ved lansering av stadig nye produkter, i jakt på profitt.
Transaksjonskostnadene er høye, ulikheter i tilgang til tjenester øker. Overganger i pasienters løp gjennom uoversiktlige tjenestelandskap er en utfordring som berører disse problemstillingene.
Vår tids største helseutfordringer er skapt av stadig mer sammensatte sykdommer i en aldrende befolkning med økende forekomst av kroniske sykdommer. Vi trenger et helse-og omsorgsvesen som skaper helhetlige og smidige løsninger på tvers av tjenester for brukere med komplekse og skiftende behov. Overgangene er en utfordring: mellom henviser og spesialist, mellom spesialist og etterbehandling, og rehabilitering og omsorgstjenester imellom. Det er her vi som brukere faller gjennom eller sitter fast. De mest sårbare blir igjen mens ressurssterke med sosial kapital betaler seg ut med penger eller kontakter. Sosiale ulikheter skaper dårlig helse, som igjen øker behovet for smidige overganger.
Vi trenger et helse-og omsorgsvesen som skaper helhetlige og smidige løsninger.
Markedet må og kan reguleres, sier Clemet. Kan så markedet rigges slik at overgangene takles?
● Utøvere og kjøpere av tjenester må jobbe sammen for å gjøre tjenestesystemer oversiktlige og navigerbare. Henviser og pasient skal ikke behøve å bruke tid og nattesøvn på å finne fram i en tjenestejungel. Det er jobb nok å være syk. En eller to henvisninger til utøvere som har bygget tillit over lang tid, bør gjøre jobben.
● Utøvere og kjøpere må jobbe sammen for å unngå «cherrypicking»: private tjenester som profiterer på avgrensede tjenester, som kirurgi, må bidra til de nødvendige støttefunksjoner, som syketransport, ambulanse, legevakt, fysioterapi, røntgen og så videre.
● Utøvere og kjøpere må sammen ta vare på overgangene mellom spesialisttjenester og rehabilitering og omsorgstjenester. Det må være et krav at tjenester på tvers av sektor og spesialitet blir enige om fordeling av ansvar, kostnader og evt, fortjeneste slik at pasienters situasjon, ikke profitt eller budsjetthensyn, styrer beslutninger om henvisning inn eller ut av tjenester.
● Utøvere og kjøpere må jobbe sammen for at tyngden i tjenester blir i rutineoppfølging og forebyggende virksomhet i primærhelsetjenesten, slik at kostnader til spesialisttjenester holdes nede og helsesystemet blir bærbart.
Dette er nær sagt umulig å få til gjennom konkurranseutsetting hvor profitt tilsier avgrensning og beskyttelse av produkt og territorium. Men det er mulig i en helhetlig organisasjon hvor beslutninger styres av mest mulig resultater av hver helsekrone, og her er det mye å lære fra det frie helsemarkedets hjemland. I 1980- og 90-årenes USA, hvor fritt marked i helse- og omsorgstjenester sendte priser på helsetjenester gjennom taket, mens store deler av befolkningen gikk uten dekning, fant stiftere av HMOs som Kaiser Permanente at ved å takle overgangene kunne de skape helhetlige tjenester til en pris flere hadde råd til. Det var også profitt i dette: men ved å utelukke eller overse sårbare grupper med komplekse helseproblemer.
Det er mulig å tilpasse prinsippene bak et privateid HMO til et nasjonalt helse- og omsorgsvesen. Skottland og England bygger sin helsepolitikk på disse prinsippene, med resultater (som nå forvitrer i England fordi en markedsrettet reform i 2012 forsømte sosialomsorgen). Overført til Norge kan det bety en revidering av Sykehusforetaks-modellen og Samhandlingsreformen, men som Clemet sier kommer vi ingen vei uten nytenkning og innovasjon.
Dr. Guro Huby er seniorforsker ved Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Østfold, avd. Fredrikstad.