Postfakta, postsannhet, postvitenskap?

Fornektelse av vitenskapelig kunnskap er ikke et nytt fenomen, men det det kan se ut til at det er en trend i tiden. President Donald Trump har på kort tid nærmest blitt et symbol på denne trenden, med sine mange avvisninger av vitenskap. Blant annet har han erklært at ideen om menneskeskapte klimaendringer er en kinesisk konspirasjon, og valgt å konsultere vaksinemotstandere i planleggingen av et utvalg som skal utrede autisme.

Den første erklæringen er fullstendig på tvers av hva så å si alle forskere i dag anser som et faktum. Med den andre handlingen bidrar Trump til å befeste en svært skadelig feiloppfatning om sammenhengen mellom vaksinasjon og autisme, som fortsatt gjør seg gjeldende etter at forskeren Andrew Wakefield fabrikkerte en slik sammenheng på 1990-tallet. Forfalskningen ble senere avslørt. I begge tilfeller overses åpent tilgjengelige forskningsresultater.

Trumps handlinger har vekket massene. I morgen tar folk til gatene i mer enn 500 byer verden over for å marsjere for vitenskapen, gjennom initiativet March for Science. I Norge markeres dagen blant annet i Stavanger, Trondheim, Bergen, Tromsø og Oslo. Og det er grunn til å marsjere for betryggende vilkår for vitenskap, også her. Noen eksempler på hvordan forskning har blitt mistrodd eller misbrukt i Norge nylig:

1. Anklager om fusk: En ulveforsker ble anklaget for uredelighet av interesseorganisasjonen Naturen for alle. Anklagene ble avvist som grunnløse.

2. Styring av resultatene: Per Sandberg uttalte i fjor at Havforskningsinstituttet skal være «næringsvennlig», og uttrykte med det en forventning om hva forskningen skulle komme frem til av resultater.

3. Selektiv bruk: Sylvi Listhaug utviste en selektiv bruk av forskningsdata da hun skulle forsvare innstramninger i asylpolitikken.

Eksemplene over har det til felles at de alle involverer forskningsfelt med sterke og ofte motstridende interesser – rovdyrforskning, fiskeriforsking og forskning på asylsøkere. Forskningsetikken tilbyr et språk for å forstå fenomenet der forskning fornektes, mistros eller misbrukes. Nøkkelordet er «interessekonflikter». Når forskning i større grad utføres på oppdrag av eksterne oppdragsgivere og selv kan utgjøre en betydelig maktfaktor som grunnlag for politiske beslutninger, kan det oppstå en rekke interessekonflikter som påvirker selve forskningen, formidlingen og bruken av den.

I boken Merchants of doubts skriver Naomi Oreskes og Erik Conway om hvordan tobakksindustrien i USA systematisk undergravde forskningsfunn som tilsa at røyking hadde alvorlige helseeffekter. Slik ble forskning manipulert for å unngå politisk inngripen som ville skade industriens interesser. Boken viser også hvordan deler av petroleums- og kullindustrien har kjempet på samme måte for å så tvil om klimaforskningen.

Hovedgrepet har vært å misbruke den tvil og usikkerhet mange forskningsresultater er beheftet med, for å så tvil om forskningen i det hele. Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har flere ganger sett hvordan nettopp vitenskapelig usikkerhet spiller en helt sentral rolle i saker som kjennetegnes av interessekonflikter.

Forskere har et ansvar for å formidle usikkerhet, slik at vi andre skal få en best mulig forståelse av resultatene og deres begrensinger. Men hvis usikkerheten fremheves for sterkt, risikerer de å ta oppmerksomheten bort fra det de faktisk vet. Det blir et forskningsetisk dilemma. Samtidig har andre aktører, som interesseorganisasjoner og politikere, et ansvar for ikke å misbruke forskning, og ikke minst usikkerhet i forskning. Men når de selv ikke er i stand til å vurdere påliteligheten i kunnskapen som legges frem, hvordan kan de da ha tillit til vitenskapen?

Som en del av et kollektiv er forskere forpliktet til å gjennomgå kunnskapspåstander med kritisk blikk og vurdere dem mot tilgjengelige bevis. Dette er selve grunnlaget for den vitenskapelig kvalitetssikringen, det Robert Merton kalte «organisert skeptisisme».

Diskusjon rundt vitenskapelige funn er både ønskelig og nødvendig i et demokratisk samfunn, men når det bikker over i dyp skepsis til forskning, har vi et alvorlig problem.

I møtet med mistroen til vitenskapen, er det desto viktigere at forskere står opp for og insisterer på forskningens grunnverdier. De som bruker forskning må i større grad ta inn over seg at kunnskap sjelden er absolutt. Og sist, men ikke minst: Alle vi andre må bli bedre til å høre etter.

Helene Ingierd er sekretariatsleder for NENT.