Nå når reinflokken vandrer langsomt over vidda og skjermene, når alle nordmenn har lært hva sakte-TV er for noe, kan det være tid for å se på hva denne merkverdige sjangeren kan si om fjernsynet mer allment. I utgangspunktet snakker vi riktignok om en utpreget marginal affære. Sakte-TV finnes stort sett bare i Norge, stort sett bare på NRK, og sendes mest utenfor sentral sendetid. Men når denne sjangeren kan brukes som utgangspunkt, er det nettopp fordi sakte-TV er slikt et særsyn, for det er gjerne avviket som gjør oss oppmerksomme på normen.
I tillegg har konseptet Reinflytting – minutt for minutt allerede vist seg å være et slående rikholdig utgangspunkt for å tenke om fjernsyn, siden det tar opp i seg så mye av faktafjernsynets etablerte konvensjoner og fortellemåter. Hvis dagens konvensjonelle fjernsyn er et ferdig puslet og velkjent puslespill, er sakte-TV en hånd som plukker løs brikkene én for én og sprer dem ut ved siden av hverandre, langs en lang, lang tidsakse, med stillhet lagt imellom. I denne demonterte rekka av brikker kan man ikke bare skjelne det meste som har skjedd med fjernsynsmediet, men også mange av utviklingstendensene vi ser foregår nå. Iallfall seks av dem.
Det ville da sannelig vært noe om vi faktisk var i stand til å se at gresset vokste.
1. Sjangerblanding er blitt norm. Reinflytting – minutt for minutt er en regulær sjangerkavalkade, med elementer blant annet av naturdokumentar, infotainment, prateprogram, musikkprogram, arkivprogram og realityprogram (den siste sjangeren er i seg selv også et sjangermessig blandingsprodukt). Riktignok har det aldri eksistert en «ren» fortid der sjangrene var ublandet som primærfarger, men i dagens fjernsynsindustri er det å blande sjangere blitt et helt rutinemessig strategisk grep som er tenkt å sikre oppmerksomheten til forskjellige seergrupper med forskjellige preferanser.
2. Fjernsynet er blitt sekundærmedium. Radio var lenge mediet framfor noe som man kunne ha surrende i bakgrunnen mens man gjorde noe annet. Etter hvert som blant annet spill og sosiale medier tar mer oppmerksomhet, har også fjernsynet måtte tilpasse seg. Snakket om «fjernsynets død» var selvfølgelig overdrevet – medier dør sjelden, men de må gjerne tåle å rykke bakover i oppmerksomheten til publikum. Sakte-TV er kanskje det mest utpregete eksemplet til nå på hvordan mediet justerer seg: Det er en tiltalende omgivelse, mer enn et brennpunkt for oppmerksomheten. Slik sett er «ambient TV» en vel så god benevnelse. Så kan NRK i neste omgang ekspandere sakte-konseptene «cross-platform», som det heter, få seerne til å bruke den ledige oppmerksomheten på å tweete om reinsdyrene.
3. Begivenhetene står opp fra de døde. NRK2s TV-overførte reinflytting er en distinkt engangshendelse, og blir tilrettelagt nettopp som det. I likhet med olympiader og valgsendinger gir det noe eget å oppleve slike begivenheter live, og sammen med andre. En stund var det på moten å tro at mediebegivenhetene ville miste grepet når tilbudet ble mer og mer fragmentert og vi alle fulgte våre individuelle mediepreferanser. Men mennesker liker opplevelser som øker den felles pulsen, og i tillegg har fjernsynsindustrien funnet ut at store begivenheter innen sport, underholdning og politikk nettopp er det som kan samle et stort publikum, i en tid der oppmerksomhet er et knappere gode enn noen gang.
4. Fjernsynsmaskinen klarer seg uten mennesker. Dette pleide å være et medium dominert av talking heads, først av profesjonelle programledere og journalister, så etter hvert av alle de såkalt vanlige menneskene i reality-TV. De er der fremdeles, så klart, men parallelt har det vokst fram en annen tendens: den automatiske avspillingen av lagret materiale og direkte sending, som riktignok kan vise fram mennesker, men ikke trenger å gjøre det. Mange av nisjekanalene er i bunn og grunn avspillere som står for seg selv og kverner ut video, der er de snakkende hodene til gamle dagers kanalverter for lengst avskaffet. Den digitale kamerateknologien gir oss bilder fra vinkler som ikke svarer til noe menneskelig blikk. I sportssendingene kan vi se fotballspillerne som sjakkbrikker rett ovenfra, i naturdokumentarene flyr kameraet rett ved siden av grågåsa i tusen meters høyde. Sakte-TV byr i lange strekk ikke på annet enn opplevelsen av et kamera som registrerer synene og lydene i et landskap. Fjern fokk i horisonten ved vidda, lave bjellelåter fra reinsdyrene.
5. Fjernsynet har fått mange estetikker. På 1980-tallet skrev Umberto Eco profetisk om hvordan «paleo-TV» var i ferd med å bli erstattet av «neo-TV». Det første var vindu mot verden-TV der formen og formidlingen ikke trakk til seg oppmerksomhet; det andre var selvbevisst og formmessig påfallende. «Neo-TV» fant man særlig i underholdningsprogrammer, og i musikkvideoene. På den tida var musikkvideoer favorittemnet til dem som var kommet på tanken om at fjernsynsmediet hadde noe sånt som en estetikk. I dag er det lettere å se at musikkvideo-estetikken, som typisk var flashy, høyakselerert og forelsket i meta-grep, bare er én form for tydelig estetikk. En annen finner vi i sporten, værmeldingen og nyhetskanalene der datagrafikk spiller en sentral og framtredende rolle, ikke bare for å formidle informasjon men også for å komponere selve de fargene og formene som preger skjermen til en hver tid. Sakte-TV har vakt atskillig oppmerksomhet for måten sjangeren formidler på, rett og slett ved å sakke farta på formidlingen drastisk. «Som å se gress gro», har vært innvendingen fra dem som kjeder seg. Men det ville da sannelig vært noe om vi faktisk var i stand til å se at gresset vokste, og mange seere har latt seg fascinere av de minste, mest nyanserike endringene i naturen, når Hurtigruta går gjennom fjordene og reinen vandrer mot kysten.
6. Fjernsynets tid mimer hverdagens tid. Slik var det i en forstand allerede fra fjernsynsmediets tidlige tid: programtilbudet tilpasset seg døgnets og sesongenes gang. Med spredningen av mobile og lokative (stedsberegnende) medier lengre og lengre inn i de små krokene av hverdagen, har denne tilpasningen nådd nye høyder. Mobilen vet alltid hvor vi er, samtidig som den gir muligheter for alltid å nå andre, og bli nådd selv. Fjernsynet har tilpasset seg med formater som også gir muligheter for å sende meldinger til programmet og til andre seere. Skam handler ikke bare om ungdommer i videregående skole, men like mye om måten de stadig er i kontakt på via mobilen, og om å pirre TV-seerne med muligheten for å kunne følge med, hvor de nå enn måtte være i sin egen daglige tralt.
Igjen er det sakte-TV som strekker strikken lengst. I Reinflytting – minutt for minutt er også selve det som vises fram hverdagslig, i den grunnleggende forstand at ingenting spesielt skjer, det meste av tida. Riktignok er det ikke noe en-til-en-forhold mellom seerhverdagen og TV-hverdagen: innimellom spilles det av et lagret innslag, en programvert gjør intervju med en reindriver, kameraer og mikrofoner velger stadig ut hva vi skal se og høre. Men her er fjernsynet kommer nærmere enn noen sinne i å mime hvordan hverdagens tid oppleves, på kroppen og med sansene. Samtidig kommer vi nærmere naturens tid, døgnet og sesongene, solnedgangene på vidda og kalvingen som skal skje om våren, når reinen når kysten og programmet slutter. Dermed er ringen sluttet tilbake til fjernsynets tidlige tid: sakte-TV er digitalt tilpasset og steinaldersk på samme tid.
Espen Ytreberg er professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.