Bør aktiv dødshjelp legaliseres?

I Morgenbladet 5. mai tar lege og forsker ved Senter for medisinsk etikk, Morten Horn, opp det kontroversielle temaet aktiv dødshjelp. På mange måter utfordrer aktiv dødshjelp rammene for hva som skal være tillatt eller ikke i et samfunn. Horn nevner at 27 prosent av legene ifølge en undersøkelse fra 2015 er positive til aktiv dødshjelp.

En undersøkelse fra samme år, gjort av Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og Norges Handelshøyskole, viser at tre fjerdedeler av befolkningen her til lands på visse vilkår støtter aktiv dødshjelp. Til tross for betydelig støtte i det norske folk, er aktiv dødshjelp et så vanskelig tema at det kreves stor varsomhet dersom det skal vurderes innført.

Nylig stemte et flertall på Venstres landsmøte ned et forslag om å utrede aktiv dødshjelp i Norge. Bortsett fra Frp som har aktiv dødshjelp som del av sitt prinsipprogram er det ingen partier som støtter innføringen av dette per i dag. Det kan tyde på at tiden ikke er moden for å innføre aktiv dødshjelp her til lands. Et tiltak som på mange måter kan virke grensesprengende, både når det gjelder helsepersonellets rolle som helbreder og omsorgsperson overfor pasienter, og når det gjelder etiske grenser for hva en stat kan tillate i samfunnet.

Samtidig reiser et forbud mot aktiv dødshjelp en rekke moralske dilemmaer. Så lenge tilbudet om hjelp til å avslutte livet finnes i utlandet, vil noen mennesker benytte seg av det. Bør i det hele tatt temaer som omhandler liv og død, overlates den enkelte, uten at politikere og myndigheter skal bry seg?

Dersom et menneske var fullstendig autonomt, ville svaret på dette spørsmålet vært rimelig opplagt. Det enkelte individ må selv få bestemme hva det vil gjøre med livet sitt, også når eller om du vil avslutte det på egen hånd.

Men om staten legger til rette for dette gjennom en ordning med aktiv dødshjelp, vil det kunne bryte med tanken om individets relasjoner til andre mennesker. Og da er ikke valget om å avslutte livet ditt på egen hånd like opplagt lenger, selv om du skulle være uhelbredelig syk og ikke orker tanken på et langvarig og smertefullt sykeleie.

Men om aktiv dødshjelp skulle bli innført, må en modell for dette ivareta den enkeltes behov for omsorg og pleie i livets sluttfase, slik at ikke aktiv dødshjelp blir et pressmiddel på grunn av trange budsjetter og lite ressurser i helse- og omsorgssektoren. Slik kan den enkeltes valgfrihet og autonomi også når det gjelder livets vanskelige temaer lettere opprettholdes.

Dag Gaute Gaasemyr er statsviter, skribent og Venstre-medlem.