Det var mye diskusjon om hvilke konsekvenser det ville få å innføre videodømming. Det vi ikke hadde klart for oss var at spillerne nå rutinemessig krever å få overprøvd avgjørelser tatt av dommeren på banen. Dermed er det i praksis videoteknologien som har tatt rollen som den øverste rettslige instans i sportsverdenen.
Hvor kommer denne tendensen fra, og hva betyr den i den større kulturelle sammenhengen? Det som er sikkert, er at en digital rettsinstans var langt unna tankene til dem som først utøvde fotball som amatørsport på 1800-tallet. Det å lage leker med faste regler var ikke unikt for fotballen. Det som er sikkert, er at det ble lagt grunnlag for en standardisering og rasjonalisering av leken som man på forhånd ikke kunne ha forestilt seg.
Den franske samfunnsforskeren Pierre Bourdieu noterte at sporten – og fotballen er et godt eksempel i så måte – begynte som kodifisering av vulgære leker. Disse nye kodene ble omgjort til former for fysisk dannelse for sønnene til den økonomiske og sosiale eliten i Storbritannia i form av det vi i dag kaller kroppsøving. Hensikten her var ikke å lære opp elevene til å vinne for enhver pris – dette mantraet kom senere – men snarere til å lære seg mottoet «tap og vinn med samme sinn», altså det vi tenker på som amatøridealet.
Sporten og fotballen (men også bl.a. rugby og cricket) ga elever opplæring i det Bourdieu kalte «en slags fysisk kunst for kunstens egen skyld». Fotball i den britiske public school-konteksten fungerte som et middel i å oppdra elevene i mannlige dygder: mot, ære, offervilje, etc. Disse dygdene, mente man, ville komme godt med når disse guttene etter hvert skulle ta seg ut i det offentlige livet og gjøre sine karrierer. Det var først senere at disse sportene igjen nådde ut til det store folkedypet, men da ikke lenger som vulgære leker, men som kodifiserte sporter preget av rasjonalisering, kalkulabilitet og forutsigbarhet.
Det er i denne formen – om enn i betydelig mer striglet form – at fotballen når oss i dag. Fotballen beveger seg først fra massene til elitene, deretter blir den foredlet og kodifisert, før den returneres til massene som produkt for konsumpsjon. I denne forstand ser vi at videodømming bare er en videre forsterkning av denne tendensen. Gjennom en teknologi som fremdeles befinner seg på spillområdets sidelinje (altså ikke i det umiddelbare spillefeltet, men plassert et sted utenfor det rommet der den faktiske handlingen finner sted) blir sporten – og særlig vurderingen av spillets rettslige norm – ytterligere rasjonalisert og gjort enda mer forutsigbar.
Dette er jo også argumentet for videodømming: Denne teknologien kan gi en mer konsekvent håndheving av reglene i sporten, og dermed får investorer, oddsspillere og publikummere en ytterligere forsikring om at tvistesystemet i et kontraktsområde overholdes. Fotballen har beveget seg fra amatøridealet til dets diametrale ytterpunkt: Nå er det innsatsen fra ulike investorer som skal garanteres for når det som tidligere var en lek, gjennomføres foran millioner av tilskuere.
Men hva gjør så denne forsterkningen av spillets rasjonelle og forutsigbare struktur med fotballens kjerne? Det som fremsto som en tydelig tendens i finalen mellom Tyskland og Chile i prøve-VM, var at ikke bare åpenbart diskutable situasjoner ble henvist til videodømming, men at spillerne etter hvert fanget opp logikken i dette nye instrumentet og krevde videodømming av enhver avgjørelse som dommeren hadde tatt. På denne måten kan dommeren som er på banen – den som tradisjonelt har opprettholdt spillets verdighet og påtatt seg rollen som lovens instans i kampområdet – gradvis få sin autoritet underminert og til slutt stadig mer likne en som løper frem og tilbake mellom spillerne og den som styrer videoskjermen på sidelinjen. Avgjørelsene i fotball er blitt for viktige til å overlates til en enkelt person som i kampens hete kan komme til å foreta beslutninger som kan bli omdiskuterte og som kan sette betydelige investeringer i fare.
Dermed er vi kommet frem til den rette sammenhengen for videodømmingen i prøve-VM i fotball. Det som synes stadig tydeligere er at sport i økende grad blir en del av samfunnets voksende instrumentalisering. Det er ikke lenger slik at sporten har en egenverdi, i det minste ikke som massespredt fenomen. Sporten i alle dens former – i opplæring, som forbruksvare og investeringsobjekt – blir stadig mer tilpasset en logikk som innebærer at den formen for rasjonalitet vi kaller for instrumentell får forrang.
Hvor langt befinner denne rasjonaliteten seg fra fotballens kjerne? Det som er sikkert, er at leken og amatøridealet satte gleden og dygdene hos utøverne fremst. Fremdeles er det jo sånn at cricketkamper kan ta en uke, og langsjakken – der Magnus Carlsen er verdens fremste – kan ta to. Det betyr at det finnes en kjerne igjen som fremdeles ikke er underlagt den instrumentelle logikkens ytterste konsekvens. Skal vi ta sjansen på å nærme oss denne kjernen på en måte som gjør at den kan forbli en del av sporten, og slik at sporten fortsatt kan få en mening som ikke er helt underlagt den instrumentelle logikken?