I reportasjen «Da Jonas møtte folket» i Morgenbladet 18. august er journalisten innom Jonas Gahr Støres forhold til dialog, som her knyttes opp mot «kompromiss», «det store bildet» og en både-og-holdning i en enten-eller-verden. Undertegnede kjenner ikke Støre eller hans synspunkter på kommunikasjon, men i det alminnelige ordskiftet har jeg registrert at «dialogen» lett oppfattes som noe litt tamt og tafatt vis à vis den «debatten» som produserer vinnere og tapere i takt med kraft og trøkk i virkemidler.
Ut fra adskillige års egen erfaring med dialog er det fristende å supplere med hva dialog er og kan være – vel vitende om at det her er mange mulige innfallsvinkler. Kort: dialog er mer enn samtale, mer enn meningsutveksling; dialog er ikke debatt, heller ikke diskusjon. Så hva skal vi si at dialog kan eller bør være? Etymologien gir en pekepinn: dia betyr gjennom, logos kan vi tolke som fornuft, ord, orden. (Sammenlign med dis-cutere ≈ rive i stykker og de-battere ≈ slå ned).
Altså: i en dialog arbeider man seg gjennom forskjellige innsikter, oppfatninger og synspunkter. Mot hva? Forsøksvis: mot utvidet mening og forståelse og en dypere felles innsikt, hvilket i praksis betyr et bedre grunnlag for individuell og kollektiv handling. Noen stikkord for dialogisk arbeid: likeverd, gjensidig respekt, evne til å lytte, interesse for andre parters synspunkter og bakgrunnen for disse, og sist men ikke minst – en åpen reflekterende holdning til egne synspunkter.
Er vi med eller mot hverandre og denne verden?
Det er ingen dristig påstand at meningsutveksling i offentlige og sosiale rom preges av brød og sirkus – hvem heier vi på, hvem vinner og hvem taper? Utvilsomt pirrende. Men i lys av de utfordringer verden står overfor begynner dette å fremstå som en temmelig primitiv form for spenning. Spørsmålet blir da hvilke former for kommunikasjon vi til syvende og sist er best tjent med. Videre kan vi spørre om vi egentlig har noe valg i en stadig mer sammenfiltret og utsatt verden. Er vi med eller mot hverandre og denne verden? Er vi tjent med at det først og fremst er kampen, i den ene eller annen form, som skal styre politikk, utdanning, næringsliv og sosial utvikling?
Dialogen er tilgjengelig, og en dialogisk grunnholdning kan strekkes ut så langt vi ønsker, til våre medmennesker og videre til hele vårt levende habitat. En spennende utfordring, selv om spenning og utprøving flyttes et hakk dypere inn i vårt mentale liv. Tar vi en dialogisk grunnholdning i bruk, kan vi en vakker dag oppleve at våre beste krefter, fremfor å hakke løs på hverandre og våre omgivelser, går sammen om å rydde opp i en plaget verden.
Skulle det være noe i retning av dette Støre – og andre politikere – ønsker å prøve ut, finnes det altså gode grunner til det.
Henrik B. Tschudi er styrelder i Stiftelsen Flux.