At psykiatrisk diagnostikk er vanskelig, er professor Sigmund Karterud (Morgenbladet 6. oktober) og jeg enige om. Min intensjon er ikke å devaluere hans prototyper. At de gir «klinisk mening» er et kvalitetsstempel. «Spøkelser» gir en lignende intuitiv forståelse. Det illustrerer tilnærmingens styrke, men også svakhetene. Som Karterud sier, dreier dette seg om språkbilder. Da beveger vi oss over i humaniora.
Medisinens kunnskapsbase det økonomiske systemet helsevesenet bygger på (pakkeforløpene inkludert), har derimot naturvitenskapen som basis. Kanskje det er her Karterud og jeg misforstår hverandre: Det er som naturvitenskapelig kategori en diagnose må være «objektiviserbar», altså entydig, konsistent og «sann», i klinisk forstand. Innen kroppslig medisin har man diagnostiske prosedyrer med presisjonsnivå psykiatrien ikke er i nærheten av, dessuten kjente sykdomsmekanismer. Lungeemboli er en blodpropp, lungebetennelse en reaksjon på bakterier, virus eller sopp.
I øyeblikket er en «traumebølge» i ferd med å erstatte både borderline, bipolar og psykose-diagnoser.
Midt på 2000-tallet oppsto en bipolar 2-«epidemi» på Vestlandet, mens de samme symptomene ga borderline-diagnose på Østlandet. Her må fagmiljøene i Bergen og Oslo ta hovedansvaret. I øyeblikket utfordrer traumefeltet både borderline, bipolar- og psykose-diagnostikken. Bare terapeuten begrunner sin trosbekjennelse, kan han velge diagnose og behandling fritt. En slik «vekkelsespraksis» er utenkelig i resten av medisinen. Hva med pasienters rett til lik behandling?
Det er et minstemål at diagnoser treffer blink klinisk og at ulike behandlere kommer til samme konklusjon. At psykiatrien ikke er der i dag, må vi erkjenne. Faget skal ikke oppgi sine ambisjoner om videre utforskning av holdbare diagnostiske modeller og etterprøvbar behandling. Men en uavklart spagat mellom naturvitenskap og humaniora er ingen tjent med.