I en tid der vi har store utfordringer knyttet til klima, miljø og kulturforståelse, der vi møter politikere som ikke evner å se noe annet enn hva de anskuer fra eget ståsted, der det snakkes om norske verdier – ser vi det tydelig: Det er viktig å trene opp evnen til å innta andre perspektiver enn sitt eget. For å fremme fortolkningskompetanse bør vi styrke skjønnlitteraturens plass i fremtidens skole.
Det er over 400 år siden Galileo Galilei skrev sin Dialog over de to store verdenssystemer, et av de store verkene innenfor matematikk, fysikk og idéhistorie. Dialogen utspiller seg mellom tre aktører: Simplicio, den konservative aristoteliker som ønsker å holde på tidligere nedtegnede forklaringer på bevegelse, og som er av den oppfatning at jorden er i ro, og Sagredo og Salviati som ønsker å overbevise, ikke overtale Simplicio om at jorda både roterer rundt sin egen akse og går i bane rundt solen, og at dette verdensbildet er det klart mest rasjonelle. Simplicio tviholder på beviset sitt om at jorden er i ro fordi en stein som slippes fra et høyt tårn, lander ved tårnets fot. Salviati og Sagredo tvinges til å gå grundig til verks for å overbevise Simplicio om at det kopernikanske verdensbildet er det klart mest rasjonelle. Den viktigste lærdommen er hvordan vi alltid først og fremst har med oss selv å gjøre når vi observerer og erfarer verden rundt oss. Den viser også hvor utrolig viktig det er at vi klarer å forestille oss hvordan erfaringene våre ser ut fra andres ståsted.
Sten Ludvigsen, dekan ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO, har i sine foredrag forespeilet oss en skole der skjønnlitteratur viker plassen for multimediale sjangre. Men hvilken kunnskap om fremtidens samfunns- og arbeidsliv baserer han dette på? Riktignok er det mye som tyder på at dagens ungdom bruker mindre tid på skjønnlitteratur og mer på spill, tv-serier og film. Ofte, men ikke alltid fremmes forenklede bilder av mennesker som enten gode eller onde. Resultatet kan være at evnen til å utsette å konkludere og til selv å lage seg egne forestillingsbilder, til å la seg engasjere både intellektuelt og emosjonelt, ikke blir godt nok trent. Vi orienterer oss i stor grad ut fra sosiale medier, som gjerne er konstruert slik at vi finner sammen i grupper med likesinnede, et fellesskap som forsterker verdensbildet og menneskesynet vi allerede har. Dagens urolige verdenbilde, med klimautfordringer og terrorfrykt, kan føre til økt polarisering. Det er bredt forskningsmessig belegg for at skjønnlitteratur er en viktig kilde til dannelse, idet det vekker følelser og styrker evnen til rasjonell tenkning.
Det er viktig å trene opp evnen til å innta andre perspektiver enn sitt eget.
Dialogen, slik Galileo Galilei brukte den for å skape forståelse for ny viten, er velkjent som samtaleform i litterære verk. Dialogen brukes også som samtaleform om litterære opplevelser. Skjønnlitteratur er fortellinger som tilbyr rike beskrivelser av karakterers handlinger, situasjoner og implikasjoner. Slik kan den gi oss innsikt i erfaringer som ellers er utilgjengelige for oss. Når vi leser, analyserer, fortolker og diskuterer litteratur, gjør vi det på en bestemt måte, som bare er én av mange mulige. Vi kunne gjort det fra et annet ståsted – og dette ville ledet oss til å forstå litteraturen annerledes. For mens læreboken oppleves autoritær, er skjønnlitteraturen mer demokratisk idet den består av en rekke «tomrom» som leseren selv må fylle for at teksten skal realiseres.
Åpenheten vår avtar med alderen. Det å lese og samtale om skjønnlitteratur bør ha en sentral plass i hele utdanningsløpet. I den videregående skolen bør det tydeliggjøres for eleven at den skjønnlitterære fortolkeren står i samme hermeneutiske fortolkningstradisjon som presten som skal tolke et skriftsted i lys av en vanskelig hendelse i menigheten, eller dommeren som skal tolke loven ut fra det særskilte ved den tiltalte han skal dømme. Gjennom hele livet møter vi nye fortellinger, nye fortolkninger. Slik en barnevernspedagog trenger god kunnskap om fortolkning for å se et barns fortelling i fortid og fremtid, slik danner også pasientens fortelling utgangspunktet for legens, sykepleierens eller psykologens behandling.
I den pågående kampen mellom dannelsesfag og nyttefag må det tydeliggjøres hva som er fagenes kvalitet og samfunnsrelevans. Kompetansen elevene tilegner seg ved å arbeide med skjønnlitteratur, altså evnen til å tolke, er blant det viktigste de tar med seg videre inn i det profesjonelle liv. For å kunne ta etisk riktige avgjørelser, stilles det høye krav til den som skal fortolke andres fortellinger. Elever må trenes opp til å engasjere seg kognitivt og emosjonelt, språklig og sosialt. I stedet for å operere med en motsetning mellom en opplevelsesside og en kunnskapsside, må vi forstå at opplevelsen er veien til kunnskap. Er ikke skjønnlitteraturen nettopp den motvekten vi trenger mot ekkokammer-samfunnet?