Slipp forskningsinstituttene fri

Det er helt grunnleggende at vi har tillit til anvendt forskning. Vi må kunne stole på at forskningen både er uavhengig og samfunnsnyttig, og at det er de beste miljøene som utfører den. De siste årene har vi sett at flere av de statlige forskningsinstituttene ikke har den nødvendige uavhengighet.

For tiden har Morgenbladet en serie med artikler om Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) som avdekker slett forskningsetikk og kritikkverdige tildelinger av forskningsmillioner. I fjor ble det ramaskrik da fiskeriminister Per Sandberg kom med uttalelser om at forskerne ved det statlig eide Havforskningsinstituttet (HI) måtte være positivt innstilt til oppdrettsnæringen.

Da Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ble opprettet i 2015 ble det politisk bestemt at det skulle være et forvaltningsorgan hvor forskningsoppdrag skulle tildeles direkte, ikke gjennom åpen konkurranse. Senere gikk den da nytilsatte direktøren av, fordi regjeringen blandet seg direkte inn i instituttets drift.

I tillegg kommer historier der staten har trukket tilbake anbud om rømt oppdrettsfisk som ble vunnet av det uavhengige Norsk institutt for naturforskning (NINA), og i stedet gitt det til Havforskningsinstituttet. Samme skjebne fikk den nasjonale overvåkningen av lakselus.

På toppen av dette skjer det en systematisk flytting av forskningsoppdrag vekk fra åpne arenaer der statlige oppdragsgivere kan velge blant de beste miljøene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sendte tidligere ut forskning på anbud, men har nå valgt å bygge opp sin egen interne forskningsavdeling.

Dette er bekymringsfullt, og gir grunn til å stille grunnleggende spørsmål:

• Hva innebærer kravene om uavhengighet og åpenhet i den anvendte forskningen?
• Kan krav til nytteverdi bidra til at flere vil påvirke forskningsresultater og bruken av dem?
• Hvilket ansvar har forskere og oppdragsgivere for å sikre en best mulig rollefordeling?

Staten tar grep. Tilsynelatende. Havforskningsinstituttet skal slås sammen med Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) fra nyttår. Årsaken er forventet vekst i marin sektor og behovet for faglig samspill. FHF er på sin side foreslått omgjort fra et forvaltningsorgan til et statlig aksjeselskap, for å sikre klarhet i ansvarsforhold og styring.

Mangel på faglig samspill og ansvarsforhold er imidlertid ikke det største problemet i norsk instituttsektor. Når selve forskningen blir forsøkt politisk styrt, er det tilliten som settes på spill. Det er behov for debatt om hvordan vi kan sikre at det er armlengdes avstand mellom de som bestiller eller bevilger penger til forskning, og de som utfører den.

Det argumenteres gjerne for at de aktuelle instituttene er såkalte forvaltningsorganer med spesielle oppdrag fra det offentlige. Oppgavene kan imidlertid fint løses gjennom uavhengige forvaltningsoppdrag. Organisatorisk fristilling vil gi nødvendig avstand. Ved å kanalisere forskningsmidler gjennom åpen konkurranse mellom uavhengige institusjoner sikrer vi også at de beste miljøene utfører forskningen og at forskningsressursene gir størst mulig samfunnsnytte. De historiske erfaringene med fristilling er gode.

En fristilling av de gjenværende statlige forskningsinstituttene vil gjøre det enklere for instituttene å ta oppdrag og inngå samarbeid med andre, både private eller offentlige aktører. Men aller viktigst: Det vil bidra til å styrke den anvendte forskningens åpenhet, uavhengighet og legitimitet.