I artikkelen «Millionene som bygger sjømatnasjonen» blir en rekke navngitte personer som er involvert i næringslivsfinansiert forskning, mistenkeliggjort i det jeg oppfatter som en konspiratorisk stil. Lakseproduksjon har både negative og positive konsekvenser. Det er to tanker det er tvingende nødvendig å ha i hodet samtidig.
Norge er verdens største lakseprodusent, med 1,3 millioner tonn i årlig produksjon. Det er en enorm suksesshistorie. Oppdrett er effektiv matproduksjon: Det trengs 1,2 kg fôr for å produsere 1 kg laks, mens tilsvarende tall for henholdsvis kylling, gris og okse er 2, 3 og 8 kg. Lakseproduksjon fører også til tilsvarende mindre klimagassutslipp. Vi må samtidig ikke lukke øynene for at fisken til tider blir dårlig behandlet, og at havbruk har miljøkonsekvenser.
Det er naturlig at enkeltpersoners raskt voksende formuer får folk til å være kritiske til fordelingsnøkkelen for dyrking på vår felles allmenning, nemlig havet. Morgenbladet/Harvest stiller betimelige spørsmål om vilkårene for den kritiske forskningen på norsk havbruk. Det skal de ha ros for. I ethvert samarbeid med næring og industri må forskningsinstitusjoner være seg bevisst sitt ansvar som kunnskapsprodusenter i et landskap med interessemotsetninger.
Det ser imidlertid ut til at journalistene overser det faktum at miljøene som forsker på havbruk, er solide fagmiljø som oppfyller forskningsetiske standarder. De publiserer i anerkjente tidsskrifter med fagfellevurdering, og gjør grundig forskning, også når denne blir ansett som nyttig for å forbedre lakseproduksjon. I tidsrommet 2010-2014 skrev norske havforskere nesten 10 000 artikler, som ble sitert i over 75 000 andre artikler.
Det ser ut til at journalistene overser at miljøene som forsker på havbruk, er solide fagmiljø som oppfyller forskningsetiske standarder.
Norges forskningsråd har økt bevilgningene til havbruksrelatert forskning de siste ti årene, og bruker nå 850 millioner kroner årlig. Det er den viktigste bidragsyteren til kritisk, uavhengig forskning på havbruk. Jeg hadde gjerne sett at det ble utlyst midler til enda mer. At god tilgang på finansiering gir bedre forskning, kan alle enes om. Uenighetene dukker opp når vi nærmer oss den andre delen av norsk havbruksforskning.
Næringen har nemlig et eget forskningsfond, FHF. Det er 100 prosent finansiert av sjømatnæringen, og pengene er ikke en del av statsbudsjettet. Når Morgenbladet understreker at fondet er et statlig fond gis det et feilaktig inntrykk av at disse pengene er mine og dine. Fiskeri- og Næringsdepartementet har foreslått at fondet endres til et statlig aksjeselskap, nettopp for å kunne fortsette å ha som formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Og som aksjeselskap vil fondet ha en mer avklart relasjon til staten. I et fond finansiert av næringen selv har næringen selvsagt stor innflytelse på hva som anses som nyttig forskning. Det ligger i sakens natur og er ingen hemmelighet, selv om det blir fremstilt som en avsløring i Morgenbladet.
I motsetning til annen næringsfinansiert forskning hvor bedriften som betaler for forskningen, også eier den, utgjør forskningen finansiert av FHF en felles kunnskapsplattform for alle bedrifter i fiskeri og havbruk, og andre i samfunnet. Altså er det ikke bare de med størst økonomiske muskler som har råd til å forske – det kommer alle til gode. En slik felles kunnskapsbase gjør at alle havbruksbedrifter i Norge har mulighet til å være oppdatert på det siste innen forskning. Det er en viktig årsak til at Norge er globalt ledende på lakseproduksjon.
Fordi Norge er verdens største lakseprodusent, spiller teknologi og kunnskap som utvikles her, en avgjørende rolle for utvikling av havbruksbaserte næringer globalt. Dette er kunnskap som gjør lakseproduksjonen i Norge stadig bedre og mer skånsom, og som kan komme andre oppdrettsnasjoner til nytte.
Oppdrett som virksomhet er både komplisert og ung. Når man løser ett problem, dukker det gjerne opp to nye. Det er fortsatt mange kunnskapshull å fylle. De forskningsetiske vurderingene knyttet til forskning på lakseoppdrett handler både om at dette er viktig matproduksjon i Norge og globalt, og at det er en komplisert produksjon som har innvirkning på miljøet den foregår i.
Det er viktig å øke forskningen på oppdrett, både den naturfaglige og den samfunnsfaglige. I ett samfunnsfaglig perspektiv er det viktig å se på hvordan statlige og forvaltningsmessige rammer regulerer næringen. Her leder NTNU Samfunnsforskning an, og vi ønsker å bidra til en kunnskapsbasert og balansert debatt om havbruksnæringen og dens utfordringer og muligheter. Vi ønsker kritiske røster velkommen, men ber om at også Morgenbladet evner å delta i en opplysende debatt hvor alle sider av en sak blir fremstilt på en ryddig måte.