I Erling Sandmos interessante anmeldelse av min bok Kilder til trolldomsprosessene i Finnmark. Modernisert språklig utgave, i Morgenbladet 22. desember, er det noen uklarheter. Det fremkommer ikke klart hva slags tekst som publiseres i boken, og heller ikke om teksten har vært gitt ut tidligere. Derfor: Boken inneholder en oversettelse av rettsprotokoller nedskrevet med gotisk skrift på unormert dansk på 1600-tallet til moderne norsk. Sandmo omtaler teksten som «forsiktig modernisert språk», noe som ikke er treffende. Det er snakk om en tekst som er nyskrevet på ortografisk, semantisk og syntaktisk nivå. Oversettelsen har ikke vært publisert før.
Transkriberte kilder fra 1600-tallet er vanskelig å lese for de fleste i dag. Det var ingen norm for rettskrivning på den tiden. Jeg har ønsket å gjøre originalkildene tilgjengelig for vanlige lesere, men har prøvd å bevare originalkildenes koloritt, i betydningen stiltone.
Som et trinn i arbeidet med oversettelsen har jeg utført og publisert i 2010 en bokstav-for-bokstav-transkripsjon av kildematerialet, transcriptio litterarum, overskriving fra gotiske bokstaver til latinske. Sandmo omtaler dette kildeskriftet, men unnlater å nevne at det er jeg som har utført transkripsjonen. Vi snakker om 400 protokollsider med gotisk skrift der hver eneste bokstav har vært under lupen. Et slikt arbeid gjør seg ikke av seg selv. Også Norsk folkeminnesamlings arkivs «avskrifter», omtalt av Sandmo, er transkripsjoner av 1600-tallets dansk.
Jeg har ønsket å gjøre originalkildene tilgjengelig for vanlige lesere, men har prøvd å bevare originalkildenes koloritt, i betydningen stiltone.
Et spørsmål reises i Sandmos anmeldelse: hvordan kan menneskelig smerte nedfelt i historiske dokumenter formidles? Selv har jeg arbeidet med trolldomsprosessene i Finnmark siden 1980, skrevet hovedfag, doktorgrad, tre analyserende bøker, to kildeskrifter samt tekstene til minnetavlene på Steilneset minnested i Vardø, bygget til minne om ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Særlig sistnevnte arbeid aktualiserte spørsmålet ovenfor.
På Steilneset henger én minnetavle for hvert offer i en trang korridor i en bygning tegnet av Peter Zumthor. Hele rommet løfter frem de trolldomsdømtes smerte, gjennom språklige og kunstneriske virkemidler. I en nærliggende glasspaviljong formidles samme traume i en installasjon skapt av Louise Bourgeois. Jeg mener bruk av estetiske virkemidler kan gi verdighet til lidelsesfylte menneskeskjebner. Og bidra til berøring. Fint om Sandmo – i stedet for et overfladisk rim om å gjøre «smerten snerten» – kunne utdype problematikken ytterligere. Hvordan formidle smerte, Erling Sandmo?
Liv Helene Willumsen
Professor i historie ved Universitetet i Tromsø