KULTURARV Norge har en nesten ufattelig rik kulturarv som venter på å bli vist frem. Hvor skal vi stille ut kongshornet, hvis danskene skulle ta Asle Toje på ordet og gi oss det?
I Morgenbladet fra 26. januar har Asle Toje skrevet en kommentar om et drikkehorn fra norsk middelalder. Hornet befinner seg i dag på Nationalmuseet i København, og Toje synes det ville være gildt om våre danske venner ga det i innflytningsgave når det nye Nasjonalmuseet i Oslo åpner i 2020.
Det er lett å forveksle disse to museene, men i virkeligheten har de ganske ulike funksjoner. Mens Nationalmuseet i Danmark et kulturhistorisk museum, er Nasjonalmuseet i Oslo et museum for kunst, arkitektur og design.
Den norske ekvivalenten til Nationalmuseet i København er de fem kulturhistoriske universitetsmuseene i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det er disse museene som forvalter brorparten av middelalderens kulturhistorie i kraft av sine samlinger og kompetanse og i kraft av kulturminnelovgivningen. Skulle middelalderens kulturskatter tilbakeføres fra Danmark til Norge, ville det vært disse museene som skulle forvalte denne kulturarven, ikke kunstmuseet som nå bygges på Vestbanetomten i Oslo.
I universitetsmuseenes magasiner ligger en nesten ufattelig rik kulturarv og venter.
Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo har gjennom bistand og utlån sørget for at når det nye museumsbygget åpner på Vestbanetomten, skal publikum også få oppleve en flik av middelalderens rike kunsthistorie. Mangfoldet og dybden i samlingene må imidlertid publikum vente lenge på, da regjeringen har besluttet å forkaste Kulturhistorisk museums forslag om å bruke Nasjonalgalleriet til å vise frem middelalderens rike kunst- og kulturhistorie. Det er litt uklart hva Toje sikter til når han skriver om «pinligheten på Tullinløkka, med sine sammenraskede montre og pedagogiske vattfigurer». Det er mulig at han ikke har sansen for kunsten i Nasjonalgalleriet, for middelalderutstillingene i Historisk museum på Tullinløkka huser hverken sammenraskede montre eller pedagogiske vattfigurer. Hva som imidlertid karakteriserer kulturhistorisk museum på Tullinløkka er en skrikende mangel på store nok og velfungerende publikumsarealer, der bredden og dybden i våre samlinger kan komme til sin rett.
Tojes oppspill er derfor særs velkomment fordi han utmerket får frem reduksjonismen i norsk museumspolitikk: I det offentlige ordskiftet handler det kun om billedkunstmuseer. Her er politikken i utakt med publikum, fordi de kulturhistoriske museene er langt mer populære besøksmål enn kunstmuseene. Det viser tydelig behovet for en utvidelse av norsk museumspolitikk, der også de kulturhistoriske museene løftes og prioriteres når penger skal bevilges og bygg skal prioriteres i årene fremover.
Dermed kan man også svare ut det prinsipielle i Tojes argument: Bør Norge kreve tilbake alle oldsakene som nå oppbevares i Nationalmuseet i København, slik islendingene krevde å få sagaene tilbakelevert? Så lenge nasjonen Norge ikke er i stand til å skaffe til veie visningslokaler for den del av middelalderens rike kulturhistorie som de kulturhistoriske museene her til lands allerede forvalter, er det vel liten grunn til å be danskene om mer. For i universitetsmuseenes magasiner ligger en nesten ufattelig rik kulturarv og venter. Samlingene er ikke død kapital, for universitetsmuseene er blant de aller sterkeste forskningsinstitusjonene som Norge har innen humaniora. Ny kunnskap om norsk og global kulturhistorie presenteres stadig i artikler, bøker, på nettet og i foredrag og kåserier. Hva som mangler er museumsbygg som speiler denne kunnskapsproduksjonen. En sivilisasjon som den norske bør nå, to hundre år etter at det danske koloniveldet tok slutt, være voksen nok til å vise at den evner å forvalte hele kulturarven på en anstendig måte.