«Norske leseprøver står til stryk», roper Morgenbladet i en artikkel om testverktøy i norsk skole sist uke. Men nå er det et godt stykke vei å gå fra påpekninger om ønskede tilleggsmålinger for pålitelighet (reliabilitet) og målesikkerhet (validitet), til det å gi prøven som helhet strykkarakter. Det tror jeg ikke professor i spesialpedagogikk Monica Melby-Lervåg mener å gjøre heller, men det er det inntrykket hele denne artikkelen etterlater. I kjølvannet av den unyanserte grøftesorteringen er det flere gode kartleggingsredskaper som blir sittende med et ufortjent tillitsproblem hos brukerne.
Det er ikke vanskelig å slutte seg til utgangspunktet for studien: å skulle rydde opp i skogen av gode, halvgode og dårlige kartleggingsverktøy rettet mot lesing i skolen. Det groveste eksempelet på det siste, Carlstens leseprøve, har som Melby-Lervåg sier vært det desidert mest brukte verktøyet i norsk grunnskole i flere tiår. Det er en kartleggingsfaglig skandale at denne prøven, med PPTs velsignelse, har fått råde grunnen og fremdeles gjør det. I løpet av 10 minutter står en tilbake uten visshet om noe som helst om elevens lesing: ikke feillesninger, overhopp, gjetting, forståelse, i ytterste konsekvens trenger ikke eleven ha lest et ord, men tatt noen sjanser på å sette klammestreker.
Logos gjør det stikk motsatte. Med internasjonal forskningsforankring i bunnen har denne utviklet seg til å bli det desidert beste kartleggingsverktøyet overfor elever med store, ofte dyslektiske vansker. Med nestoren innenfor norsk leseforskning, Torleiv Høien, ble det fra 80-tallet banet vei for å komme seg ut av skogen av skjønnsmessige vurderinger så langt råd, helt uten bistand fra «velmenende praktikere», som Melby-Lervåg så nedlatende uttrykker det.
Det er en kartleggingsfaglig skandale at Carlstens leseprøve har fått råde grunnen og fremdeles gjør det.
Logos tar opp i seg erkjennelsen av at tidsfaktoren er en like viktig faktor for å måle graden av automatisert ordlesning som det å lese ordet riktig. Her henter en ut data for hvert ord i forhold til ulike lingvistiske dimensjoner (ordlengde/frekvens/kompleksitet), en kategoriserer alle feillesninger i en serie feiltyper, en får et nøyaktig mål på riktig antall lest ord per minutt, leseflyt, lese-lytte og begrepsforståelse, fonologiske og visuelle ferdigheter, minneprøver og så videre. Alle resultatene knyttes inn mot den teoretiske lesemodellen for så å kunne meisle ut adekvate tiltak. Ingen andre tester er i nærheten av å gi en slik detaljkunnskap som basis for operasjonaliseringer av store lesevansker som Logos.
Som leksolog og leselærer gjennom fire tiår i grunnskolen har jeg sett dette gjennom flere hundre testgjennomganger. Ti år med sertifisering av lærere over hele landet har gitt skoler egen beredskap for å bruke dette redskapet, og erfaringene fra denne praksisen er ikke noe en kan kimse bort med noen små statistiske innevendinger som delvis er ukorrekte.
Logos-testen er i en kontinuerlig forbedringsprosess gjennom samarbeid mellom Logometrica og brukerne av testen. Den har derfor ikke noe å gjøre i Morgenbladets sammenblanding av tester og screeningprøver.