I Morgenbladet 9. mars kommenterer Espen Søbye min pamflett om Josteins Gripsruds Allmenningen – historien om norsk offentlighet. Han har «forventninger om et par timers lesefest og en etterfølgende dyp tilfredsstillelse som bare skadefryden over nedrakking av personer med en viss offentlig status er i stand til å vekke hos et moderne kulturmenneske». Pamfletten har et hvitt omslag. Dette setter Søbyes fantasi i sving. Han får assosiasjoner til en likkiste, og håper på at det skal forrettes «en intellektuell bisettelse».
Det er oppsiktsvekkende at en anmelder kan ha slike forventninger til en fotnotespekket og saklig akademisk kritikk av en bok utgitt på Universitetsforlaget. Kritikk er en viktig del av universitetets virksomhet – og er nedfelt i for eksempel doktordisputasen som institusjon. Forfatterne bak norsk offentlighetshistorie er velskolerte akademikere som helt sikkert kommer til å imøtegå mitt lange opposisjonsinnlegg på en overbevisende måte.
Burde ikke Søbye med sin spesielle psykiske legning heller fått ansvar for en annen sjanger enn sakprosa?
Men Søbyes blodtørstige ønsker innfris ikke: «jeg får ikke gravd Gripsrud helt ned».
Fordi jeg både kritiserer Habermas og Gripsrud «svekkes killerinstinktet». Det blir ikke noe mord. Men så finner Søbye endelig noe han kan glede seg over. Når jeg hevder at Martin Eide og Anders Johansen divergerer fra Gripsruds Habermas-program, får jeg en stjerne for «evne til ondskapsfulle konstruksjoner». Men killerinstinktet er likevel for svakt. Derfor faller jeg selv på slutten av Søbys artikkel i den grav jeg angivelig skal ha gravd for Gripsrud. Ved selv å forrette ved min intellektuelle bisettelse får han endelig oppfylt drapsønsket sitt.
Med forundring og irritasjon har vi i mange år lest Søbyes usaklige slakt av fagbøker i Morgenbladet. De sentrale forutsetningene i Søbyes resepsjonsestetikk er nå kommet på bordet: «hevntørst og indignasjon» gir ham energien. Skadefryd, nedrakking, ondskapsfullhet, og utfoldelse av et «killerinstinkt» med derpå følgende begravelser er de grunnleggende verdier i Søbyes morbide univers.
Burde ikke Søbye med sin spesielle psykiske legning heller fått ansvar for en annen sjanger enn sakprosa? Vi nærmer oss påske, og da er det tid for kriminalromaner. Som krimanmelder ville Søbye lettere kunne få innfridd sine forventninger om ondskap, drap og begravelser.
Her må Morgenbladets redaktør gripe inn: Krim til Søbye!