MAD, NUTS og annen galskap

Etter at Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) i fjor ble tildelt Nobels fredspris har det vært en del debatt om saken i norsk presse, blant annet ved Alexander Zlatanos Ibsen i Morgenbladet 5. mars i år. Han slutter seg til dem som i motsetning til ICAN mener at «Det viktige er ikke at atomvåpen forbys, men at de aldri blir brukt». Til det vil man umiddelbart spørre hvordan et forbud kan bidra til å fremme snarere enn å hindre bruk. Svaret man finner i Ibsens artikkel er den tradisjonelle avskrekkingstanken:

I den såkalte terrorbalansens tid ble det hevdet at USA og Sovjetunionens samlede våpenmengde tjente fredens sak nettopp fordi den kunne gjøre kloden ubeboelig i generasjoner. For å bruke bombene måtte man jo være gal. Bortsett fra å gjøre seg selv til verdenshistoriens største krigsforbryter, ville man også utsette sitt eget land for tilintetgjørende gjengjeldelse. Slik skulle et system av Mutually Assured Destruction, MAD, skremme stormaktene fra å gå til krig.

Kanskje var det en viss kortsiktig avskrekking i dette. Og tankegangen ville muligens hatt noe for seg dersom poenget var å hindre Sovjetunionen eller dagens Russland i å la sine strategiske atomvåpen detonere bokstavelig talt som lyn fra klar himmel. Men reelle konflikter bygger seg gjerne gradvis opp, slik det skjedde under Cuba-krisen i 1962. Da signaliserte president John F. Kennedy vilje til atomært førsteslag, og Sovjetrusserne bakket ut. Det skal vi være glade for, men ingen med vettet i behold kan akseptere gjentagelser av denne typen russisk rulett med alle verdensborgere som innsats.

Hovedproblemet er kanskje at den gjensidige avskrekkingen er basert på konkrete trusler som man må demonstrere både evne å vilje til å realisere. Og for ikke å svikte nasjonens interesser måtte Kennedy selv være villig til å starte atomkrig. Det var den kattepinen stormaktenes ledere hadde satt seg selv i: Skal atomvåpen fungere avskrekkende i reelle konflikter, kan ikke en politiker seriøst hevde at han eller hun aldri; ikke under noen omstendighet, vil bruke disse våpnene.

I MAD-doktrinens dager var det da også allment anerkjent at trusler som medfører galskap etter hvert mister sin troverdighet, så man sitter igjen med lagre av overdimensjonerte våpen som ikke lenger duger som våpen. I lys av dette dilemmaet ble det en presserende oppgave å finne nye måter å fremsette troverdige trusler på.

En president med offensive ambisjoner kunne skape usikkerhet omkring sin egen rasjonalitet, slik Richard Nixon gjorde mens Vietnam-krigen raste som verst. Han begynte å tenke høyt om kjernefysisk krigføring i ordelag som skulle få nordvietnameserne til å tro at han ikke var riktig vel bevart. Jeg kaller det madman-doktrinen, forklarte han senere, siden bare en gal mann kan ta i bruk atomvåpen.

En måte å gjøre atomtrusler defensivt troverdige på, kunne eventuelt være å frikoble en gjengjeldelsesmekanisme fra menneskelige beslutninger. Men så vidt jeg vet har det foreløpig bare vært gjort i fiksjonens verden. Der er til gjengjeld tankegangen udødeliggjort i Stanley Kubricks Dr. Strangelove, spesielt når Peter Sellers i rollen som gal vitenskapsmann forklarer Dommedagsmaskinens ubønnhørlige logikk.

I virkelighetens verden resulterte nytenkningen omkring de potensielt overflødige atomvåpnene på 1970-tallet i en dynamikk som i dag gir ekko i Vladimir Putins truende tale om en undersjøisk «dommedagsmaskin» og i Donald Trumps tanker om å styrke USAs arsenal av taktiske atomvåpen. Strategien ble lagt om fra å øke sprengkraften til å utvikle kjernefysiske bruksvåpen. MAD-doktrinen ble erstattet av strategier for å kunne utkjempe og vinne en kjernefysisk krig, i ulike typer Nuclear Utilization Theories, NUTS.

Sentralt i disse strategiene sto utviklingen av førsteslagsvåpen som kan nøytralisere fiendens gjengjeldelsesevne. Et slikt førsteslag måtte være massivt og presist, og det ble produsert store mengder interkontinentale raketter med flere, til dels separat styrbare stridshoder. Andre doktriner tok sikte på å omgå galskapen gjennom trinnvis beherskelse av en atomær opptrappings-skala. Det gjaldt blant annet utviklingen av taktiske atomvåpen til bruk på slagmarken.

Slike våpen er «bare» litt større enn Hiroshima-bomben, og bruker man dem, vil det fortsatt være opp til motparten å trappe opp til storkrig. Samtidig vil nok de fleste mene at man også med taktiske atomvåpen har overskredet en terskel, på en måte som forrykker stabiliteten. Enda tydeligere var det ved USA og Sovjetunionens faktiske og planlagte stasjonering av mellomdistanseraketter i Europa på 1980-tallet.

Tanken var å kunne ta dem i bruk på europeisk jord uten angrep i global skala. Det var for det første noe disse våpnene hadde felles med taktiske atomvåpen. For det andre kunne de i likhet med en del av de interkontinentale rakettene settes inn i førsteslag mot kommando- og kontrollsentre. Med de vestlige mellomdistanserakettene tilstrebet man, som det ble sagt, en presisjon som gjorde det mulig å ramme Bresjnevs toalettskål. Og med en responstid på få minutter var det ingen tid igjen til å tenke seg om før mulige mottiltak.

Alt i alt begynte det å avtegne seg scenarioer med politikere under et voldsomt handlingspress. Selv om man egentlig bare ønsker å forsvare seg, kan det fort være for sent, så det eneste forsvaret blir å bruke våpnene til angrep: Use them or loose them.

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men dog for å illustrere en usikkerhetens dynamikk som er uavhengig av onde hensikter og som ikke er til å leve med over tid. Alternativet til dette er å gå inn for et forbud forankret i en verdensopinion som ikke bare ønsker at atomvåpen aldri blir brukt, men som heller ikke kan tenke seg å seriøst true med dem. Etter hva jeg forstår, er det dette uenigheten dreier seg om: Motstanderne av et forbud nekter å avstå fra slike trusler, noe som betyr at de er villige til under gitte omstendigheter, gjennom sine politikere, å trykke på atomknappen.

Truls Wyller

Professor i filosofi ved NTNU