Sten Inge Jørgensen omtaler min bok Nasjonalisme i Morgenbladet 6. april. Omtalen er begrenset til noen sider ved forholdet mellom nasjonalisme og EU – i ett av bokens ti kapitler.
Jørgensen får fyrt opp sin uvilje allerede med et blikk på bokens forord. Han misliker at jeg skiller mellom nasjonalisme og det amerikanske importordet nativisme. Dette ser han som et utspekulert grep for å frita nasjonalismen for innvandringskritikk og fremmedfiendtlighet, som for ham er det sentrale. Innvendingen er ubegripelig. Kan Jørgensen ha lest noe mer enn forordet og noen avsnitt om EU? Det står i lange partier i boken at noen former for nasjonalisme er aggressiv, fremmedfiendtlig og undertrykkende.
Jørgensens hovedanliggende er å forsvare et overnasjonalt prosjekt mot nasjonale krefter. Det som provoserer ham, er trolig at jeg ser omfanget og hastigheten i dette prosjektet som en av årsakene til nasjonale motreaksjoner. Samtidig tillegger han meg synspunkter jeg ikke har og ikke har gitt uttrykk for. Jeg sier ikke noe sted at det er «en nødvendig sammenheng mellom EU og dagens nasjonalisme». Jeg legger vekt på samspillet mellom overnasjonalitet, økonomisk tilbakeslag og ujevne maktforhold.
Jørgensen har sikkert rett i at bak Viktor Orbans prosjekt ligger hensynet til egen makt og venners økonomiske interesser. Men opinionen i Ungarn er også en protest mot overnasjonalitet, med ungarsk historie som bakteppe. Derfor får Orban flertall i valg.
Jeg aksepterer alle former for uenighet, men ikke dette.
Jeg er ikke i stand til å finne hvor jeg skriver at «ekstreme høyrepartier fikk betydelig oppslutning i Tyskland i 1990-årene fordi de etablerte partiene var blitt euroføderalister». Jørgensen sier at jeg her «dikter opp ting» fordi «fakta på bakken» motsier min analyse. Hvor har han dette fra? Hvis Jørgensen finner en formulering i boken som ligner den han tillegger meg, skal jeg uten videre ta avstand fra den. Kan han ikke belegge det, er det han som skal unnskylde at han har anklaget meg for å svindle med fakta. Jeg aksepterer alle former for uenighet, men ikke dette.
Så sier han – uten noen form for begrunnelse – at jeg er uvitende fordi jeg gir EU-domstolen en sentral integrasjonsdrivende rolle. Det står jeg fast ved. Det står med en henvisning til en inngående studie av Alec Stone Sweet, Governing with Judges. Mange henvisninger kunne ha vært lagt til. Bakgrunnen er rettsrevolusjonen i EU fra 1970-tallet, der EUs lovtekster og EU-domstolens dynamiske tolkninger av vide traktatbestemmelser, umiddelbart ble gjeldende rett i medlemslandene og overordnet statlige lover. Dette har ført til mer vidtrekkende integrasjon enn mange beslutningstagere forutså da tekstene ble vedtatt. Det er en omfattende litteratur om dette som Jørgensen sikkert kunne ha glede av.
Det er hyggelig at Jørgensen finner trøst i små oppturer i opinionsutviklingen om EU. Det hadde også vært fint om han hadde fått med seg tilbakeslagene hver gang det er en folkeavstemning om europeisk integrasjon. Og om han hadde reflektert litt over den striden som har gått over hele EU-området under kriseperioden etter 2008, ikke minst i sydlige deler av Europa. Like fullt har Jørgensen rett i at europeisk integrasjon på flere felter utvikler seg videre. Det har jeg da heller ikke bestridt.
Øyvind Østerud