«Hovedproblemet med logikksjekkernes analyse er deres ikke-uttalte konsekvensetiske premisser», skriver David Wikstøl om vår logikksjekk av Jan Tore Sanners argument mot eggdonasjon. Her tar han opp igjen innvendingen fra forrige innlegg om at vår logikksjekk hviler på «utilitaristiske forhåndsantakelser».
Konsekvensetikk er en moralfilosofi. Hovedideen er at en handlings moralske verdi er utelukkende bestemt av dens potensielle konsekvenser. Ifølge klassisk utilitarisme er det de berørtes lidelses- og gledesopplevelser som er relevante.
Grunnen til at konsekvensetiske premisser forblir uuttalt i vår analyse er simpelthen at vi ikke beror på dem. Her skal vi forsøke å gjøre dette tydeligere.
Først en kort oppsummering. På Dagsnytt atten (12.02.18) la Sanner frem et argument mot eggdonasjon. Vi beskrev det som et «konsekvensargument», fordi Sanner argumenter for at eggdonasjon ikke bør tillates på bakgrunn av to premisser om hvilke konsekvenser et slikt forslag vil medføre:
P1: Hvis eggdonasjon tillates så brytes «båndet mellom genetisk mor og mor som da føder barnet».
P2: Hvis «båndet mellom genetisk mor og mor som da føder barnet» brytes så vil barnet miste trygghet.
Sammen forklarer P1 og P2 det som Sanner mener er de negative konsekvensene med å tillate eggdonasjon: barn kommer til å miste trygghet. Han påstår videre at dette er en tungtveiende nok grunn til å understøtte konklusjonen at eggdonasjon ikke bør tillates.
Vår innvending var at Sanner ikke støtter P2 med en forklaring på hvorfor det å «miste trygghet» (dvs. større sjanse for uvisshet omkring sitt opphav) faktisk er en negativ konsekvens av betydning. Ettersom han ikke gir noen grunn for hvorfor eggdonasjon vil ha vektige negative konsekvenser, så er konklusjonen også ubegrunnet.
Ettersom han ikke gir noen grunn for hvorfor eggdonasjon vil ha vektige negative konsekvenser, så er konklusjonen også ubegrunnet.
Hvorfor mener så Wikstøl at vi legger til konsekvensetiske premisser? I sitt innlegg nevner han to grunner. Den ene dreier seg om hvordan Sanners argument blir gjengitt:
«I sitt forsøk på å rettferdiggjøre sitt rammeverk forsøker logikksjekkerne å gjengi Sanners argumentasjon som en «konsekvensargumentasjon», men konsekvenser er selvsagt relevante i alle etiske rammeverk, så dette kan ikke rettferdiggjøre at et konsekvensetisk rammeverk legges til grunn i vurderingen av argumentasjonen.»
Det er helt rett at et konsekvensargument ikke er avhengig av en bestemt moralfilosofi. Et slikt argument fremhever bare noen forbindelser mellom hva vi bør gjøre og utvalgte konsekvenser av de alternative valgene.
Når vi tilskriver Sanner de to ovennevnte premissene tillegger vi ham den ukontroversielle antagelsen om at noen konsekvenser er relevante for spørsmålet om eggdonasjon bør tillates. Det innebærer ikke at vi antar den betydelig sterkere konsekvensetiske premissen som sier at det er utelukkende konsekvenser av en bestemt karakter som er relevante.
Det er dermed uklart for oss hvorfor Wikstøl leser dette som et forsøk på å «rettferdiggjøre» et moralfilosofisk «rammeverk».
Den andre grunnen Wikstøl nevner er at:
«Sanners argumentasjon inneholder… ikke noe om at «en [slik] lovendring vil ha flere negative konsekvenser enn positive konsekvenser». Like fullt er det denne… måten å tenke på som blir påført fra logikksjekkernes side. De legger det frem som at en eksplisitt avveining av negative mot positive konsekvenser er det eneste som kan begrunne Sanners påstander. Når nettopp dette uteblir i hans radiointervju, erklærer de resonnementet hans som mislykket.»
Det er viktig at man ikke blander sammen konsekvensargumentasjon og konsekvensetikk. Sanner gir et konsekvensargument, fordi han anvender to premisser som beskriver noen konsekvenser ved en eventuell lovendring for å understøtte konklusjonen. Betegnelsen har å gjøre med argumentasjonsformen.
I motsetning angår konsekvensetikk hvorfor noe er moralsk rett eller galt. En konsekvensetiker kunne, for eksempel, mene at P2 bare er moralsk relevant hvis tap av «trygghet» medfører mer lidelse enn glede for de berørte partene når barn blir født ved hjelp av eggdonasjon. Men vi har bevisst utelatt moralfilosofiske antagelser om hva som gjør at potensielle konsekvenser er moralsk heldige eller uheldige.
Vi har for eksempel ikke utelukket at Sanner kunne ha forsøkt å begrunne at P2 er uheldig ved å henvise til en grunnleggende rettighet som blir neglisjert når barn «mister trygghet». Det er dermed ingen implisitte «utilitaristiske forhåndsantakelser» i spill. Slike antagelser er overflødige for vår analyse.
I vår logikksjekk påstår vi altså ikke at Sanners argument er mislykket fordi han ikke gir en konsekvensetisk begrunnelse for hvorfor tap av «trygghet» er utpreget negativt. Det er fordi han ikke gir noen begrunnelse overhodet.