---
Foretaksmodellen
---
Torbjørn Røe Isaksen, nå mammons ydmyke tjener, for ikke så lenge siden akademias ydmyke (?) tjener, avlegger både universitetene, foretaksmodellen og undertegnede en visitt i Morgenbladet 27. april. Foretaksmodellen som begrep er trolig ganske dekkende for hva dette dreier seg om, og kanskje det er derfor Røe Isaksen ønsker et annet navn på det han omtaler som «en mulig-kanskje-atte-dersom reform». Dersom reformen var fullt så hypotetisk hadde det kanskje ikke vært grunn til engasjement hverken fra departementets eller akademias side, men så vel er det neppe.
Jeg presenteres som markedskritiker, men dette er ikke essensen i min kritikk. Jeg er først og fremst forkjemper for akademisk frihet («grunnforskningspoliti» som jeg ble presentert som i en annen sammenheng). Det er ikke noe galt med tett kontakt mellom akademia og næringsliv der dette er naturlig, mange av mine kolleger har ideer, prosjekter og patenter innen biomedisin og teknologi, og ingen ser dette som uønsket.
På denne bakgrunn er det også underlig når Røe Isaksen kategorisk fastslår at « … man ikke kan tjene penger på høyere utdanning i Norge». Påstanden og innlegget oser av en slags resignert bitterhet over akademia som overrasker når det kommer fra nettopp Røe Isaksen. At samfunnet ikke tjener på høyere utdanning er åpenbart feil, men lønnsomheten vil nødvendigvis avhenge av hva man legger i begrepet, og hvilke tidsrom man legger til grunn.
Det er ikke noe ønske om at akademia skal leve sitt eget liv avsondret fra samfunnet krav og forventninger. Tvert imot. Alle kan enes om at høyere utdanning skal tjene samfunnet, spørsmålet er hva slags verdier vi skal tilby, og over hvilken tidshorisont. På noen områder er det naturlig å spille på lag med markedet, men det er ikke markedets logikk som skal styre universitetene.
I den grad mine synspunkter er interessante her kan de leses i boken Sannhet til salgs. Her er mitt utgangspunkt at det å holde debatten om akademiske verdier varm, ikke innebærer en elendighetsbeskrivelse, en sutring fra akademia om at alt var bedre før, eller « … all den andre ondskapen som har hjemsøkt norsk høyere utdanning de siste tyve årene» som Røe Isaksen lett flåsete skriver.
Vi har noe det er verdt å stå på barrikadene for.
Økt markedstilpasning er et ikke-eksisterende problem og et ikke-eksisterende fenomen hevder han. Forskningsmeldinger, utlysningstekster og vår hverdag viser noe annet, men vilkårene for akademia er enn så lenge ganske bra her til lands. I alle fall retorisk er det også en forståelse for forskningens langsiktige natur og verdier av økt erkjennelse i seg selv. Og det er også poenget: Vi har noe det er verdt å stå på barrikadene for, ikke først og fremst av hensyn til universitetene selv, men for det brede samfunnsoppdraget vi har og fortsatt bør ha. Derfor kan man som UiO-rektor Svein Stølen spørre: Hvis foretaksmodellen er løsningen for universitetene – hva er problemet?
Dersom vi velvillig antar at det er lutter omtanke for universitetenes autonomi som ligger bak forslaget om å utrede en foretaksmodell er å fristille oss fra «nervøse statsråder» eller et kontrollorientert og overivrig storting, så er allikevel ikke foretaksmodellen noen god løsning. Øyvind Østerud forklarer i samme avis hvorfor, men i korte trekk vil den besnærende retorikken om økt frihet raskt bli hul når foretaket skal levere varene. Det kan bokstavelig talt bli en dyrekjøpt frihet. Formålet med å organisere offentlig virksomhet som foretak er å få de forretningsmessige hensyn klarere frem. Friheten som foretaksmodellen gir er først og fremst en frihet til å tilpasse seg markedets incentiver og spilleregler. Statsforetak er heleide statlige selskaper, organisert som aksjeselskaper eller tilsvarende. Den statlige styringen blir heller ikke borte siden staten som eier oppnevner styret.
I sin lange historie har universitetene maktet tilpasning og modernisering, men samtidig hatt ryggrad til å stå imot opportunistiske vindkast, noe som har sikret nettopp det brede samfunnsoppdraget og det å bidra til dannelse i ordets beste forstand – om man fortsatt kan våge å ta et slik ord i sin munn uten å bli oppfattet som nostalgisk museumsvokter.
At det foreløpig er ganske tomt på barrikadene kan kanskje rett og slett skyldes at de fleste har det for travelt med å etterleve produksjonsforventningene, indre eller ytre, men det skjer en gryende oppvåkning, og det er viktig å følge våkent med før vi blir offer for fenomenet «shifting baselines» – at vi tilpasser oss en gradvis utvikling inntil vi en dag våkner opp til en ny virkelighet.
Dag O. Hessen