Sånn. Det var den enkle delen: foretaksmodellen, den er vi imot. Men hva er fremtidsvisjonen utover kampen for det til enhver tid bestående?
Det mobiliseres for tiden mot den såkalte foretaksmodellen blant store grupper universitetsansatte og i enkelte medier, som i Morgenbladet de siste ukene. Dette synes fornuftig, og umiddelbart enkelt å støtte. Universitet er universitet, ikke foretak.
Men så tar jeg meg i å tenke – hva er det ved denne motstanden vi i praksis kollektivt kjemper for? Er status quo verdt å bevare? Er det ikke slik at større endring i sektoren – slikt som kvalitetsreformer, det tredje samfunnsoppdraget (formidling), det fjerde (innovasjon) – alltid innføres akkompagnert av gråt og tenners gnissel, for så i praksis bli det vi kjemper for å bevare ved neste korsvei?
Hvis en mener at det ligger progressiv kraft i den akademiske friheten og universitetsdemokratiet, burde vi som fellesskap klare bedre enn dette.
Vi lever i en tid der gjentagelsen av påstander har tatt plassen til reell meningsutveksling i den offentlige samtalen. Fascister marsjerer åpent i Europa. Det fremmes samtidig betydelig meningssensur og tilsynelatende krav om beskyttelse mot ikke-konforme meninger, også forskningsbaserte, for eksempel ved tyrkiske og presumptivt liberale amerikanske universitet.
Dette skjer på vår vakt.
Vi må som akademisk kollegium søke tilbake til universitetets grunnidé
Hvor var det at det glapp? Jeg kan ikke helt sette fingeren på det, men det kan synes som om på et tidspunkt sto vår akademiske selvoppfatning fast mens samfunnet gikk et annet sted. Tiden er inne, også for undertegnede, for å kjenne litt mer på ansvaret det tilligger «en særlig uavhengig stilling» utover utøvelsen av egen intellektuell uavhengighet.
Det er min sterke overbevisning at den dagen vi klarer å rope like høyt for noe vi står for, som det vi gjør mot det vi ikke vil ha gjort, er vi kommet langt. Som forslag til «handlingsregel», er dette en enkel strategi for å sikre våre økonomiske og akademiske rammer i forhold til styresmakter og andre ytre premissleverandører. Men i dette ligger en visjon utover det rent praktiske.
Universitetssamfunnet må bokstavelig talt ta tiden tilbake. Vi må som akademisk kollegium søke tilbake til universitetets grunnidé, det utforskende fellesskapet mellom lærer og elev. I den daglige samtalen med enkeltstudenter og kolleger, i auditoriet, i offentligheten, må vi ta tiden tilbake – tiden til å føre et argument, tiden til å høre ut et argument og tiden til sammen å konkludere – som enige eller uenige.
Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.
Tor Eldevik