---
Debatten
Hovedproblemet i Terje Tvedts analyse i boken Det internasjonale gjennombruddet, er at han legger for stor vekt på ideologi og det bevisst strategiske, skrev Grete Brochmann i en kommentar på Morgenbladets bakside 20. april.
Det er en overraskende konklusjon, ettersom jeg viser det stikk motsatte, skriver Terje Tvedt i dette svaret.
---
Hvordan de globale migrasjonsbevegelsene fra fattige til rike land skal håndteres, splitter befolkningene i land etter land, og har allerede skapt helt nye politiske konstellasjoner og allianser. Det har også ført til skarpe kontroverser i Europas akademiske kretser. I Norge har det derimot i sentrale forskningsmiljøer hersket stor enighet om dominerende perspektiver og begreper, ett av mange bemerkelsesverdige trekk ved norsk internasjonaliseringshistorie.
I sin faste spalte i Morgenbladet drøfter imidlertid Grete Brochmann den 20. april noen slike spørsmål som bør være elementære i debatter om hvordan norsk samfunnsforskning undersøker møter mellom globale migrasjonsbevegelser og moderne europeiske velferdssamfunn. I norsk innvandringsforskning er Brochmann en nestor. Hun har ledet to regjeringsoppnevnte utvalg som kartla konsekvenser for velferdsstaten, og gjennom flere tiår øvd innflytelse på hvordan innvandringen til Norge er blitt studert. Bakgrunnen for hennes spalte, som hadde overskriften «Terje Tvedt legger for stor vekt på ideologi» var at hun hadde lest Det internasjonale gjennombruddet.
Det er betydningsfullt for diskusjonen om forskningens praksis, at Brochmann sier seg enig i bokens funn på et vesentlig punkt: multikulturalismen var «hegemonisk». Konklusjonen bryter nemlig med de fortolkningene av perioden som har dominert. De har hevdet at multikulturalismen enten var uten reell innflytelse, eller at den ble forlatt tidlig på 2000-tallet.
Brochmann drøfter imidlertid ikke hvorfor forskningen i så mange år overså eller feiltolket hva som representerte et skifte i landets statsbyggingsideologi og idéhistorie. Hun legitimerer snarere tausheten med samtidens konvensjoner; det ble «ennå ikke (…)ansett som noe problem». Hun kan dermed heller ikke vurdere fruktbarheten i bokens historiske og komparative perspektiv, som jo gjorde det mulig å oppdage hvordan statsledelsen allerede fra slutten av 1970-tallet søkte å bytte ut den nasjonalstatlige statsbyggingsideologien – som hadde dominert siden 1800-tallet – med en ny, importert multikulturell statsbyggingsideologi.
Å rekonstruere multikulturalismens betydning er dessuten uviktig, hevder hun, også fordi det var noe bare «innvandringsidealistene» (Brochmanns begrep) holdt på med. Hun underrapporterer dermed, og underspiller slik hvordan blant andre sentrale forskere, byråkrater og politikere støttet denne nye normen for samfunnsutviklingen. Hovedpoenget hennes er at jeg overvurderer ideologiens betydning generelt – selve «monsteret» (hennes ord) i min fortelling – handler «egentlig» om «ideologiens relative autonomi».
Det er når hun introduserer denne spissformulerte tilnærmingen at hennes innlegg blir virkelig interessant. Hun skriver nemlig at det var dette «vi kalte det på 70-tallet». Men det var jo ikke «vi» som på 1970-tallet forsto verden ved hjelp av Althussers begrep, men bare noen. Bruken av det store «vi» avspeiler derfor fremfor alt innforståttheten i forskermiljøet. Begrepet er i realiteten et dogme om hva som er og skaper ideologisk dominans, men brukes her som om det er sannheten – det er det begrepet «vi» bruker og vet hva betyr, og som derfor heller ikke må defineres.
Ved å innføre den subjektløse forklaringen om «ideologienes relative autonomi» avblåses jakten på hvordan ideologier formes og kjempes for i samfunnet; det blir definert som teoretisk irrelevant og empirisk uten betydning. Multikulturalismen som statens offisielle ideologi og hvordan den konkret påvirket politikken overfor kristendom, islam eller hinduisme, støtten til innvandrernes organisering på basis av «kultur», og forståelsen av hva som kunne danne samfunnets fellesskapsverdier, blir dermed irrelevant for å forklare norsk samtid. Å erstatte min historisk-empiriske analyse av multikulturalismens rolle i statsledelsens visjoner for det nye flerkulturelle samfunnet, med et uklart begrep om «ideologienes relative autonomi» – fremmet av Frankfurter-skolen basert på et brev av Friedrich Engels på 1800-tallet (og som omhandlet helt andre forhold) – vil nettopp gå glipp av hvordan ideologien ble importert og iverksatt av statsledelsen og propagandert av enkelte forskere.
Det er i denne sammenhengen også interessant at Brochmann snakker om «hovedvirkeligheten», og at jeg ikke «treffer» den. Men Det internasjonale gjennombruddet prøvde ikke å beskrive en slik «hovedvirkelighet» (en slik type virkelighet finnes vel heller ikke – i virkeligheten). Den begrunnet snarere, i tråd med forskningens regel nr. én, hvorfor jeg studerte den delen av virkeligheten jeg gjorde; i dette tilfellet statens statsbyggingsideologi og hvordan den var påvirket av ulike og dype internasjonale politisk-ideologiske strømninger knyttet til globale maktforhold. Når Brochmann hevder at regjeringers relativt konsistente strategi over flere tiår, kan reduseres til en retorisk arena mellom «innvandringsidealister» og «innvandringsrealister», innebærer det derfor å innsnevre forskningsfeltet radikalt og å banalisere de politiske kreftene som formet dens praksis.
I sin tekst argumenterte hun også som om et fokus på den politiske ledelsens statsbyggingsideologi, forutsetter en overbevisning om at den politiske eliten hadde en «masterplan» (hennes begrep). Hennes innvendinger mot boken handlet «først og fremst om det bevisst strategiske ved analysene». Min historie er, hevder hun, en historie om en politiske ledelse som hadde en bevisst og gjennomtenkt masterplan for innvandring og utsletting av norsk kultur. Det er en overraskende konklusjon, all den stund boken er opptatt av og viser det stikk motsatte. Jeg rekonstruerte jo hvordan den nye eliten skrev om innvandring og integrering i en kontekst den ikke kontrollerte. Boken viser snarere hvordan det politiske lederskapet var preget av forvirring og inkonsistens, og at det ikke er noe som tyder på at det hadde en slik plan, og langt mindre en masterplan.
Skjebnen til Bondevik-regjeringens Verdikommisjon analyseres for eksempel nettopp som en illustrasjon på at den politiske ledelsen ikke overskuet konsekvensene av sin egen strategi. En kommisjon som skulle bekrefte kristendommen som samfunnets fellesverdi, endte opp med å avskilte den nettopp som fellesverdi. Jeg viser også hvordan den politiske forvirringen kom til konkret uttrykk i Arbeiderpartiets politikk for å definere det «nye store vi», da Jonas Gahr Støre endte jo opp med å bestemme det nye samfunnsfellesskapet med å kalle på apostelen Paulus og Tariq Ramadan.
Brochmanns implisitte definisjon av multikulturalismen er i bunn og grunn ahistorisk og kontekstløs. Hun legger for eksempel til grunn at multikulturalisme innebærer et ønske om å undergrave «norske verdier» og at «islam skal bety like mye som norske verdier i samfunnet». Multikulturalisme sees følgelig i en idealtypisk og ekstrem utgave, og ikke som et mangfoldig normativt-politisk fenomen formet av varierende historiske kontekster. Boken viser at den politiske ledelsens multikulturalisme ikke var en radikal, kulturrelativistisk multikulturalisme, men en på mange måter paternalistisk multikulturalisme. Den så ikke for seg et fremtidig samfunn med hindutempler og moskeer på hvert gatehjørne, eller med parallellsamfunn som praktiserte sine egne lover, men gikk inn for likebehandling av alle kulturer under en nøytral stat, og fokuserte samtidig på individers posisjon – alt basert på periodens helt særegne dogmer om menneskerettighetsuniveralisme og utviklingsuniversalisme. Multikulturalismen i norsk drakt hvilte på ideen om at Historien selv ville løse uenigheten eller forskjellene mellom kulturer, fordi alle ville egentlig bli som «oss», bare tiden fikk virke.
Det var nettopp disse motsetningsfylte trekkene som gjør multikulturalismens posisjon til et slikt mangefasettert speil som historien om landets internasjonalisering kan granskes i.
Uansett om dette vil vise seg å være primitiv alarmisme: Den norske politiske ledelsens håndtering av de globale migrasjonsbevegelsene vil forme Norges fremtid.
Brochmanns implisitte krav om samstemthet i «statsapparatet» for å kunne karakterisere en ideologi som formende eller avgjørende, avspeiler enn videre foreldede forestillinger om den moderne tilstand, og overser hvordan samfunnet hele tiden har skilt ut ulike delsystemer, også innen statssystemet. Dessuten; et folk som feirer 17. mai entusiastisk, har sagt nei til EU to ganger, og viser til hvordan «det arbeidende folk» har bygd en skjør velferdsstat av plikter og rettigheter, internaliserte ikke multikulturalismen som samfunnets ideal «over natten». Fremfor analyser av denne dyptgripende konflikten mellom statsledelsens rasjonelle ønske om å danne en befolkning i samsvar med hva de mente var «den nye tids» behov og det som nå ble kalt «majoritetsbefolkningens» tradisjoner og kultur, er motsetningen gjerne blitt redusert til en tilslørende konflikt mellom det politiske lederskaps kosmopolitiske moral og den folkelige sjåvinistiske umoral. Store spørsmål som forholdet mellom det moderne samfunnets krav og førmoderne tradisjoner, mellom vestlige og ikke-vestlige verdier, mellom muligheter for klassesolidaritet eller sosial solidaritet på tvers av forestillinger om religion og verdier, ble skjøvet til siden.
Boken avviser direkte den «masterplan»-fortellingen som er blitt gjentatt igjen og igjen innenfor forskningsmiljøene: den om at norske politikere og næringsliv inviterte de første innvandrerne fra Pakistan, for deretter å behandle dem dårlig. Den norske politiske ledelsen var et unntak i Vest-Europa nettopp ved at den ikke hadde noen plan for innvandring. De første som kom var snarere del av organisert menneskesmugling organisert av pakistanske bakmenn (senere arrestert i Pakistan), og de krysset grensen formelt på turistvisum uten at den politiske ledelsen var forberedt. Da det viste seg at de ikke hadde noen planer om å dra hjem, men hadde et helt forståelig ønske om å bedre livsvilkårene for seg og sin familie, besluttet den politiske ledelsen at det var billigere å la dem bli enn å betale for å sende immigrantene tilbake dit de kom fra.
Ved å plassere tilflyttingen til Norge i et langt historisk forløp og som del av globalhistorien, gjør jeg det tydelig at det dreier seg om å forstå en type innvandring som i Norge er ny i karakter og omfang; det er ufruktbart å se på den som en fortsettelse av innvandringen på 1800-tallet, det vil si primært som en historisk kontinuitet. Befolkningen vokste over noen få tiår relativt sett nesten dobbelt så raskt som i Sverige og nesten tre ganger så raskt som i Danmark, og økningen var helt og holdent drevet av innvandring. Viktige deler av den nye innvandringen nådde Norge, særlig den fra utenom EØS-området, uten at den politiske ledelsen hverken hadde planlagt den eller var forberedt på den. Det var i denne situasjonen politikerne måtte formulere politikk på et område de ikke hadde erfaring, hele tiden påvirket av internasjonale politiske krefter og ideologiske trender de ikke kontrollerte.
Jeg har brukt Brochmanns lesning av en bok om norsk samtidshistorie som utgangspunkt for en diskusjon om forskningens nysgjerrighetsorientering og begrepsbruk. Brochmann og jeg er sikkert enige om behovet for at forskere på innvandring og integrasjon tenker nytt og dristigere. Det er jo snakk om en forskningstradisjon preget av korte tidsperspektiv; et fokus på normer, roller og funksjoner fremfor «game-changing» aktører, og på tabuisering av sentrale tema.
Brochmann skriver at årsaken til at så mange leser min bok er at jeg «spissformulerer» og «dyrker ett perspektiv». Hennes konklusjon er ikke basert på undersøkelser av bokens «resepsjonshistorie». De svært mange tilbakemeldingene jeg har fått, bekrefter ikke hennes tese. Det kan snarere synes som om boken fenger, fordi mange kjenner seg igjen i den komplekse, og mangetydige virkeligheten den beskriver. De liker den nettopp fordi den ikke «dyrker ett perspektiv», men er svært mangfoldig. Det viktigste er at den søker å sammenfatte en utvikling som den dominerende forskningstradisjonen i liten grad har vært interessert i eller har manglet ord eller begrep for å beskrive.
Mitt poeng er selvsagt ikke at det finnes én vei til Rom, og langt mindre at jeg har funnet den. En ambisjon med boken har imidlertid vært – i kraft av de alternative analysene den fremmer – å bidra til selvrefleksjon, ikke minst i de miljøene som er tildelt oppgaven å forklare en av de mest skjellsettende prosessene i landets lange historie.
Forskningens praksis er av nasjonal betydning på dette feltet, siden det bare vil øke i betydning. Direktøren for Verdens matvareprogram advarte nylig europeerne mot at islamister ønsker å utløse en ny bølge med flyktninger til Europa ved å utnytte krisen i Sahel-regionen. Omtrent samtidig holdt president Macron tale, og viste til en ny bok som hevder at Europa står overfor en innvandring vi knapt har sett begynnelsen av, helt uavhengig av en eventuell krise i Sahel: Innen de neste 30 år vil antallet afrikanske innvandrere mangedobles.
Uansett om dette vil vise seg å være primitiv alarmisme: Den norske politiske ledelsens håndtering av de globale migrasjonsbevegelsene vil forme Norges fremtid. Thorbjørn Jagland skrev i 2012 en artikkel kalt «Embracing Diversity» i World Policy, hvor han gikk inn for at Europa burde ta imot «40 til 60 millioner immigrant-arbeidere innen 2050» og slo fast at multikulturalismen var Europas identitet. Børge Brende er leder av World Economic Forum, hvor flere av de største selskapene i verden nylig sto bak en rapport om at innvandring og migrasjon er helt nødvendig for business og profitt. I Fremskrittspartiet snakkes det om at Norge ikke skal ta imot flere kvoteflyktninger, og det vokser frem politiske bevegelser som søker å stenge grensene.
En forskning som i denne situasjonen hevder at globale og nasjonale ideologiske strømninger og tenkemåter i bunn og grunn er uviktige, og at studier av nye politiske eliters makt og interesser er konspirasjonsteori, vil marginalisere seg selv.