KJØNN Fordi det finnes to biologiske kjønn og en variasjon innenfor disse som vi kaller tvekjønnet, deler jeg skepsisen med legene som motsetter seg kirurgisk behandling av ikke-binære. Er man ikke komfortabel med å forholde seg til alternativene pupper og vagina eller kasse og penis, blir resultatet av et eventuelt kirurgisk inngrep i realiteten forandring av enkjønnede til tvekjønnede. For å bøte på virkningen av hemmende kjønnsroller har man utviklet begreper som et tredje kjønn, ikke-binær og sosialt kjønn. Når ingen vet hvordan kroppen som følger med kategoriene ser ut, blir det vanskelig for fagfolk å forholde seg til ikke-binære som ønsker å korrigere egen kropp.
I Morgenbladet 11. mai påpeker Maria Berg Reinertsen treffende nok at ikke-binære fremdeles er underforskede. Kommentaren ender hun med å si blant annet at «vi mennesker har ikke kommet til noen enighet om akkurat hvor mye biologien bestemmer hvem vi er». Med tanke på at identitetsspørsmålet både tar opp i seg biologiske fakta og kulturelle overbevisninger, har hun helt rett. Et like grunnleggende spørsmål er likevel hvor mye kulturen bestemmer hvem vi er. Et nyfødt barns biologiske utrustning aktiverer øyeblikkelig forventninger til barnets væremåte, klesvalg og foretrukne sportslige og kulturelle aktiviteter, for bare å nevne det vesentligste ved sosialt kjønn. Kvinnen og mannen i gata reflekterer like sjeldent over biologiens betydning for vår identitet som kulturens.
Leger som opererer transpersoner, må anerkjenne at «ekte» gutter leker med dukker og «ekte» jenter med actionfigurer, og at «ekte» menn kan foretrekke kjole over dress (at kvinner går i dress, later allerede til å være allment akseptert) og bruke sminke. Det samme er det viktig at ikke-binære anerkjenner. Ved å ta kritisk avstand til vår empirisk baserte kjønnsdikotomi melder de seg ut av kampen for å gjøre nødvendige endringer i forestillinger om kjønn. For å endre folks oppfatning om hva en mann er, trenger vi at flere menn benytter kvinnelige uttrykk. For å endre vår kjønnskultur må vi eksponere andre for væremåter og utseender som bryter med veletablerte forestillinger om kvinners og menns væremåter og utseende. Mennesker som hevder hverken å være kvinne eller mann, kan naturlig nok umulig bidra her. Andre må arbeide for at legers holdninger til transpersoner skal forandre seg til det mer nøytrale. Til da vil de finne gode grunner til å nekte å gi kjønnsbekreftende behandling til transpersoner som avviker fra typiske kjønnsmønstre.
Joakim Tjøstheim
Litteraturstudent, UiO