Malkenes-saken og debatten om ytringsfrihet i Oslo-skolen gjort det tydelig at ytringsfriheten for offentlig ansatte er under press. Mange snakker om en taushetskultur og om frykt for å bli møtt med sanksjoner om de ytrer seg. Men saken viser også at ytringsfriheten står sterkt, at mange ønsker å forsvare den når den er under angrep, og at mange er villige til å ta den i bruk. Med emneknaggen #JegErSimon har mange lærere vist at de ikke slår seg til ro med å være heiagjeng, men gjør den ene lærerens utrettelige kamp for en bedre skole til felles kamp.
Debatten om ytringsfrihet er viktig og nødvendig, men den kan også bli en avsporing. Den kan bli akkurat den avsporingen skolelederne som ville stoppe Malkenes, ønsket. Malkenes selv har på forbilledlig vis insistert på å holde fokus på saken ved å sette Osloskolens vegring mot å ta kritikk inn i en større fortelling om styringsregime, ledelsesfilosofi, stykkprisfinansiering og omdømmebygging.
Det er blitt hevdet at det er lærerne det herjes mest med, at det er de som rammes hardest av New Public Management-regimene, og at mange lærere derfor vegrer seg mot å ta ordet. Vår kjennskap til barnehagesektoren tilsier at de samme tendensene gjør seg gjeldende der: Detaljstyring, marginalisering av profesjonsutøvernes kunnskap, og manglende vilje til å lytte til kritikk. Men blant barnehagelærere er noe i ferd med å skje: Det er flere som ytrer seg kritisk, yter motstand og motsetter seg krav som er i strid med det de finner faglig og etisk forsvarlig. Mange finner seg ikke i å være del av en taushetskultur.
Det kan ha startet med det som fikk betegnelsen «Barnehageopprør 2016». Foranledningen til opprøret var den norske regjeringens forslag til ny barnehagelov, der det ble åpnet for å innføre læringsmål i barnehagen og for mer kartlegging av barnas ferdigheter. De siste månedene før saken ble behandlet i Stortinget, ble det skrevet rundt 100 avisinnlegg der barnehagelærere, lærerutdannere, studenter, forskere, foreldre og fagforeningsrepresentanter tok til orde for å hindre regjeringens forslag i å få gjennomslag. Det lyktes.
Motstand som begrunnes eksplisitt, kan bidra til å snu den krisen nyliberalistiske styringsregimer har skapt i offentlig sektor.
Barnehageopprør 2016 handlet om motstand mot en politisk tendens på nasjonalt nivå. Boken «Profesjonell uro. Barnehagelæreres ansvar, integritet og motstand» handler om motstand mot konkrete utslag av den samme tendensen på lokalt nivå. I boken har vi samlet 15 barnehagelæreres fortellinger om hva de sa nei til, hvorfor og hvordan de ytret kritikk, og hvilke følger det fikk.
Felles for barnehagelærerne er et ønske om, og det de ser som en forpliktelse til, å hegne om barndommen. Det er ikke ytringsfriheten deres kamp handler om, men saken de retter oppmerksomhet mot. Hvem skal beskytte barna mot det som er urettferdig hvis ikke vi gjør det? spør en av dem. De er ikke rebeller, og de ser ikke seg selv som helter. De er ganske alminnelige barnehagelærere som sier at noe har skjedd, at noe har utviklet seg i en retning de ikke kan være med på.
Det vi ser som avgjørende for at kritikken fører til endring, og gjør det mulig å tåle belastningen ved å stå midt i saken, er at man ikke er alene om å ytre seg, eller at man vet at man har støtte hos kollegaer. Som en av de 15 sier: Vi ble etter hvert åtte som sa nei, og da visste vi at de ikke ville gjøre alvor av trusselen om oppsigelse.
Vi ønsker å inspirere til mer åpen kritikk og flere fortellinger, og vi oppfordrer lærere og barnehagelærere til å følge sin moralske plikt til å si ifra. Studien vi har gjennomført, viser at det finnes et handlingsrom, og at det kan være større enn vi ofte antar. Den viser også at det er mulig å stille spørsmål ved legitimiteten til pålagte oppgaver. Kritikk kan få ledere til å lytte, og til å handle.
Faglige argumenter kan trumfe kommuners lite gjennomtenkte beslutninger. Motstand som begrunnes eksplisitt, kan bidra til å snu den krisen nyliberalistiske styringsregimer har skapt i offentlig sektor. Åpen kritikk kan, i motsetning til den skjulte kritikken som vi vet finnes, bidra til et mer opplyst offentlig ordskifte. Dermed kan politikere fatte klokere beslutninger og sørge for en mer ansvarlig forvaltning av fellesskapets ressurser.
Mari Pettersvold
Solveig Østrem