Marianne Nordli bruker to begreper i sin artikkel i Morgenbladet 1. juni: «Kampanjejournalistikk» og «fagfolkene på Rikshospitalet» som jeg må kommentere:
Det har vært misnøye med Rikshospitalets Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) sin behandling av transpersoner i mange år, og det har vært levert svært mange klager på behandlingen der. Dette er en misnøye som fagfolk utenfor Rikshospitalet har måttet ta seg av, og det har vært nødvendig å hjelpe alle de som ikke ønsker eller ikke er velkomne til behandling på Rikshospitalet.
Det er mange grunner til misnøyen, én viktig grunn har vært at fagfolkene på Rikshospitalet har gitt uttrykk for et tradisjonelt binært syn på kjønn, i en tid der fler og fler transpersoner/personer som opplever kjønnsinkongruens ønsker å selv bestemme individuelle løsninger. Dette er en utvikling som vi også ser internasjonalt.
Et annet ankepunkt er Rikshospitalets umyndiggjøring og sykeliggjøring av transpersoner.
Et annet ankepunkt er Rikshospitalets umyndiggjøring og sykeliggjøring av transpersoner.
Det er mange fagfolk utenfor Rikshospitalet som har arbeidet med denne problematikken i mange år og som representerer tung kompetanse. Det er ikke vår oppgave å drive kampanjejournalistikk, det må vi nesten overlate til journalister, eller eventuelt aktivister. Jeg vil derfor frabe meg denne karakteristikken når jeg velger å uttale meg offentlig om denne saken. Om kjønnsaktivister ønsker å drive kampanje for å få et bedre behandlingstilbud, må det være høyst legitimt.
For meg som fagperson, er det viktig å argumentere for en behandling som jeg betrakter som basert på klinisk erfaring og forskning, og som er i ferd med å bre seg som et alternativ til sykeliggjøring og umyndiggjøring av transpersoner over hele verden. Danmark har nå opphevet behandlingsmonopolet, og det er allerede opprettet en ny klinikk på Sexologisk Center ved Aalborg Universitetshospital, som tar utgangspunkt i klientenes ønsker og forslaget til nye diagnosekriterier som kommer i ICD-11 (utarbeidet i regi av WHO). Dette er også en linje som følges ved Karolinska institutet i Stockholm.
Det er selvsagt mange som har fått god behandling ved Rikshospitalet – det er dem som deres behandling passer for, tydeligvis Marianne Nordli. Det hun gjerne må ta inn over seg, er at hun ikke kan gjøre seg til talsperson for alle som trenger og ønsker behandling. Kanskje hun også må lytte til de fagpersonene som daglig arbeider med mangfoldet av personer som opplever kjønnsinkongruens og som ikke finner seg til rette på NBTS ved Rikshospitalet.
Elsa Almås
Professor i sexologi