Debatt

Bør jeg spise mer fisk?

Skal vi, som lever av fiske og akvakultur og skryter av vår rene natur, virkelig måtte diskutere om det er sunt å spise norsk fisk?

---

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM)

I Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) sin rapport om sjømattrygghet 2014 kunne vi lese: «VKM konkluderer derfor med at hverken storspisere av fisk eller andre får i seg skadelige mengder av miljøgifter fra fet fisk. VKMs beregninger viser at du kan spise over én kilo oppdrettslaks eller noe mindre makrell i uken, uten at du risikerer å få i deg skadelige mengder av miljøgifter.»

---

Morgenbladet og Harvest Magazine har satt søkelys på hvordan sjømatnasjonen Norge håndterer kunnskap om miljøgifter i fisk i forhold til kostholdsråd. Enkelte får kaffen i halsen når det skrives om dette.

Noen vil ha det til at debatten er presset frem av oppdrettsmotstandere. Men problemet med miljøgifter gjelder selvsagt ikke bare oppdrettslaks. Det handler også om hvorvidt fisken er fet eller mager, siden de fleste miljøgifter havner i fettet. Torsk er en mager fisk, men har en svært fettrik lever. Kostholdsråd for torskelever gjelder alle norske fjorder og kystområder. Det handler også om hvor fisken lever. Fet fisk som sild og makrell fra områder som Oslofjorden og Skagerrak inneholder mer miljøgifter enn sild og makrell fra Norskehavet og Nordøstatlanteren. For oppdrettslaks er det fôret som er hovedårsak til nivåene vi finner i fisken. I Havforskningsinstituttets Sjømatdatabase kan du finne data fra analyser av miljøgifter i fisk og annen sjømat.

Det er riktig at nivåene av dioksiner og dioksin-like PCB i oppdrettslaks har gått ned til under det halve det siste tiåret, men det finnes andre stoffer som ikke har gått ned på samme måten. Ett eksempel er hexaklorbenzen (HCB), et soppmiddel som tilhører de persistente organoklorforbindelsene og som er forbudt under Stockholms-konvensjonen.

Under fremleggelsen av Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) sin rapport om sjømattrygghet 2014 kunne vi lese følgende på Matportalen.no: «VKM konkluderer derfor med at hverken storspisere av fisk eller andre får i seg skadelige mengder av miljøgifter fra fet fisk. VKMs beregninger viser at du kan spise over én kilo oppdrettslaks eller noe mindre makrell i uken, uten at du risikerer å få i deg skadelige mengder av miljøgifter.»

Den beregningen det vises til, er en modell som ekstrapolerer innhold mot et såkalt tolerabelt ukentlig inntak (TWI) for de miljøgiftene som kalles dioksiner og dioksinlignende forbindelser. Dette scenarioet sier ingen ting om helseeffekter.

Her er det tre ting som er viktig å huske på, som Merete Eggesbø påpeker i Morgenbladet 22. mai: For det første dekker denne modellen bare en liten del av de miljøgiftene vi vet finnes i fisken. Det er flere hundre andre stoffer (PCBer, sprøytemidler, ethoxyquin osv.) som også finnes i maten der vi ikke har etablert noen TWI. For det andre har vi nærmest ingen kunnskap om tolerabelt inntak av disse stoffene i blanding, de såkalte cocktaileffektene. Og for det tredje, selv om en TWI høres ut som en vitenskapelig sannhet, er disse ofte gjenstand for justering når ny kunnskap gjøres tilgjengelig.

Helsedirektoratet, Mattilsynet og VKM trekker frem betydningen av å se på det samlede bildet, og ikke legge for mye vekt på enkeltstudier. Er det noen av studiene gjennomgått av VKM 2014 som viser positive effekter av å spise mer enn 2–3 måltider laks eller annen fet fisk i uken? Finnes det vitenskapelige studier der man har undersøkt helseeffekter ved konsum av mer enn ett kilo oppdrettslaks per uke? Nei, men flere studier viser negative effekter ved inntak av mer enn 3–4 måltider i uken.

At advarsler mot å spise for mye fisk kan skape frykt som gjør at inntaket av sjømat blir lavere enn anbefalt, er ikke noe argument mot å reise denne debatten. Vi må akseptere at miljøgiftene er rundt oss og i maten vi spiser. Vi må også akseptere at dagens kunnskap om hvordan disse virker på mennesker og miljø, alene eller i blanding, er langt fra tilstrekkelig. Derfor er det viktig med en debatt om dette, og med mer forskning på temaet. Dette vil gjøre at folk kan ta bevisste valg. Et slikt fokus vil forhåpentlig også bidra til at sjømatnæringen selv anstrenger seg for å få ned nivåene av alle miljøgifter i fisken som tilbys på markedet.

Vi må akseptere at miljøgiftene er rundt oss og i maten vi spiser.

De fleste er enige om at et visst inntak av fisk og sjømat er sunt. Dette bør omfatte både hvit fisk og fet fisk. Samtidig er det mange befolkningsstudier som viser at det går en grense et sted rundt 3–4 måltider per uke, og at inntak utover dette ikke gir noen positiv helseeffekt. Kanskje snarere motsatt. Dette er det samlede bildet.

Derfor er det positivt at Linda Granlund i Helsedirektoratet i sitt innlegg i Morgenbladet 15. mai, poengterer at «Fisk til middag mer enn tre ganger per uke (…) er derfor ikke i tråd med 'norske kostholdsråd'». Dette høres fornuftig ut. Merete Eggesbøs anbefaling til kvinner om å være mer moderat i inntaket under graviditet er også rimelig, basert på den kunnskapen som foreligger, og spesielt i et føre-var-perspektiv. VKM-rapportens scenario-modell og påfølgende oppslag i mediene om at du kan spise så mye laks du vil, er derimot et villspor.

Anders Goksøyr
Jerome Ruzzin

Mer fra Debatt