En politisert piknik

Et kunstverk, selv politisk kunst, er naturligvis ikke det samme som en artikkel. Vi forventer ikke at et politisk kunstverk skal være faktabasert og informativt. Likevel har jeg slike forventninger til en politisk tekst. Fotoutstillingen «Piknik i Palestina» overlates til øyet som ser, men Morgenbladets artikkel fortjener en kommentar. Jeg savner tre hovedmomenter i teksten:

Det første og viktigste er omstendighetene rundt hvorfor landsbyene ble forlatt. Dette fant sted under en krig startet av palestinerne og deres arabiske allierte mot den nyfødte jødiske staten Israel og FNs delingsplan i 1947. Aggressoren tapte krigen, og dette var en uheldig og tragisk del av utfallet.

Det andre er den nesten tilslørte agendaen blant dem som jobber med temaet. De er ikke kun historikere, eller personer som ønsker å holde minnet om landsbyene ved like. Også politiske føringer ligger til grunn, nemlig å fremme og vedlikeholde ideen om en fiktiv «retur» for etterkommere av de tidligere landsbybeboerne, der de fleste ikke lenger er i live. Dette innebærer en videreføring av den tankegangen som nettopp var utgangspunktet for krigen; nemlig den gjennomgående benektelsen av den jødiske statens eksistensrett.

Til slutt vil jeg nevne at mens det finnes forlatte landsbyer i Israel, er det samtidig mange forlatte jødiske kvarter i arabiske og muslimske land. Jødene ble drevet ut og deportert av diktatorene som styrte disse landene på slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet. Forskjellen mellom disse to menneskelige tragediene – i tillegg til at den første får gjennomgående mye oppmerksomhet i mediene, mens den andre nærmest ingen – er at palestinernes eksil ble et resultat av egen aggresjon, mens jødene fra de arabiske og muslimske landene opplevde dette på bakgrunn av sin etnisitet og religion.

Fotokunsten kan i seg selv være fin, men uten disse tre hovedmomentene er det faktuelle rammeverket forvrengt og mangelfullt.

Raphael Schutz