Debatt

Det norske nederlaget i Afghanistan

Det gjør vondt å se videodokumentaren som Anders Hammer har laget fra Faryab-provinsen i Afghanistan.

Faryab var «little Norway», området der Norge tok hovedansvaret for sikkerheten de viktige årene fra 2005 til 2012. I Anders Hammers videodokumentar møter vi et Faryab der Taliban står sterkere enn noensinne. Der regjeringen og de regulære militære styrkene er helt avhengig av lokale militser for bevare kontrollen over provinshovedstaden og de viktigste fredsårene. Der militsen systematisk begår alvorlige folkerettsbrudd, som å kjøre rundt med drepte talibanere bundet på panseret av bilene sine for så å stille dem ut godt synlig i rundkjøringer. Dette er langt fra det utstillingsvinduet Norge ønsket at Faryab skulle være.

Det var flere grunner til at Faryab ble norsk ansvarsområde. Allerede fra 2004 var det norske styrker i provinsen, der de inngikk i et britisk ledet stabiliseringslag. Et år senere ville britene til Sør-Afghanistan, og Norge sa ja til å ta over i Faryab. Å ta over etter britene, som hadde fokusert mer på konflikthåndtering og mindre på militær konfrontasjon, var attraktivt. Å være underlagt tyskerne, som hadde ledelsen regionen, likeså. Ikke minst fremsto Faryab som rolig og håndterbart, i kontrast til det urolige sør. Men under overflaten var det store spenninger, med et etnisk lappeteppe, med arven fra tiden før 2001 da Taliban sto sterkt, og med lukrative narkotikaruter.

Så hva er Norges ansvar for at det gikk som det gikk? En burde hatt et bedre bilde av det lokale konfliktpotensialet før man sa ja til oppgaven i Faryab. Norge søkte å forfølge en noe mindre aggressiv militær linje enn flere av sine allierte, og skilte seg også ut ved å insistere på et skille mellom sivil og militær innsats. Samtidig var Norge forsiktig med å uttrykke opposisjon innenfor Nato-alliansen, spesielt mot den dominerende parten USA. Dermed er det langt fra enkelt å si hva som er Norges unike ansvar, og hva som ikke er det. Det som er klart er at Norge sto inne for helheten i den internasjonale innsatsen i Afghanistan fra 2001 og fremover, og dermed også må bære sin del av ansvaret for helheten.

Gjennom å bidra militært i Afghanistan har Norge også bidratt til å svekke grunnlaget for fredelige løsninger.

Men er det opplagt at Faryab, og Afghanistan, ville vært et bedre sted i dag uten den massive militære og sivile innsatsen vi har sett fra 2001 og fremover? Den militære intervensjonen i 2001 hadde bred internasjonal oppslutning. Oppfølgingen i Irak halvannet år senere gjorde at mange satte spørsmålstegn ved motivene for å gå inn i Afghanistan. Internasjonale terrornettverk, fordrevet fra Afghanistan i 2001, forflyttet seg til Pakistan, Irak og andre steder. I Afghanistan allierte USA og Nato seg med lokale krigsherrer og militser, og la grunnlaget for Talibans tilbakekomst. Det er ingenting nytt når den afghanske regjeringen, i konsultasjon med sine internasjonale allierte, nå svarer på militært press ved å etablere militser.

Terrorangrepene 11. september 2001, og den responsen USA og dets allierte valgte, forandret verden i Norges disfavør. Ikke minst gjelder det forpliktelsen til å løse konflikter fredelig og respekten for internasjonale spilleregler.

Det er nå uttrykkelig vist at USA slett ikke hadde uttømt alle muligheter for å forhandle en løsning med Taliban i 2001. Norge understreker stadig at det er mulig å snakke med alle væpnede parter i en konflikt, men i Afghanistan gikk man inn i en krig mot en lokal opprørsgruppe som dermed ble stemplet som en del av globale terrornettverk. Intervensjonen bidro til et mer radikalt og uforsonlig Taliban, som nå utfører terror i stor skala på hjemmebane, selv om de avstår fra den globale kampen som al-Qaida og IS tar til orde for. Norges senere innsats for å finne fredelige løsninger i Afghanistan fortjener all mulig heder, men utspilte seg i et klima der de militære virkemidlene alltid kom i første rekke. Gjennom å bidra militært i Afghanistan har Norge også bidratt til å svekke grunnlaget for fredelige løsninger.

Samtidig er respekten for internasjonale spilleregler svekket. Støtten til militiagrupper med deres overgrep er en del av dette. Nato og USAs langvarige vegring for å vedkjenne seg ansvaret for sivile ofre en annen bit. Etableringen av tvilsomme fengsler og bruk av tortur en tredje. Som småstat med store ambisjoner har Norge gjort byggingen av internasjonale normer til en fanesak. Afghanistan-operasjonen, som Norge har vært en del av, har bidratt til å svekke disse normene.

Kristian Berg Harpviken

Mer fra Debatt