Ståle Wigs artikkel i Morgenbladet for to uker siden tegner et attraktivt bilde av en post-økonomisk fremtid der vi får alt vi behøver uten å måtte å løfte en finger, som en løsning på opplevelser av unyttige aktiviteter på jobb. Diskusjonen om «nytte» er imidlertid bygget på et premiss om selvrealisering, og tar ikke høyde for hvordan norsk velferd finansieres.
Norge er et land med en betydelig offentlig sektor som dekkes inn gjennom skatter og avgifter i stor grad knyttet til inntekt og forbruk. Det er naturligvis mulig å justere inntektsgrunnlaget for eksempel ved å skattlegge naturressurser, roboter, eiendom eller kapital, men det er i så fall store utfordringer som må løses. Jeg utfordrer Wig til å gå nærmere inn på den politiske økonomien til et jobbfritt samfunn.
Det er videre at de med lønnet jobb har begrenset appetitt for å subsidiere de som velger å stå varig uten lønnet jobb.
I tillegg til spørsmålet om velferdsstatens inntektsgrunnlag inkluderer denne problemstillingen spørsmål om klassedannelse og innretting av incentiver. For det første, dersom man forutsetter en gruppe mennesker som eier kapital og slik har både kapitalinntekter, lønnsinntekter og eventuell borgerlønn, en klasse som har lønnet arbeid og eventuell borgerlønn og en klasse som lever kun på borgerlønn sier det seg selv at det vil være store forskjeller. Det er videre sannsynlig at de med lønnet jobb og/eller kapitalinntekter har begrenset appetitt for å subsidiere de som velger å stå varig uten lønnet jobb.
For det andre er innretting av incentiver under et slikt system et viktig spørsmål. Skal det lønne seg å jobbe (og bidra med penger i statskassen), eller å søke selvrealisering uten hensyn til økonomisk inntjening? Hvordan skal lavtlønnede yrker bemannes dersom det ikke lenger er noe økonomisk insentiv for å stå i arbeid? I en situasjon med reduserte statlige inntekter vil det nok være lite rom for økning i lønn til statlige ansatte, blant annet innen omsorg og utdanning som i begrenset grad kan automatiseres bort.
Mitt forslag for å gi et mer balansert bilde av saken er at nytte tillegges en økonomisk dimensjon i tillegg til den subjektive. Fra et slikt perspektiv er den misfornøyde digitale prosjektlederen som Wig nevner sannsynligvis svært nyttig, både for sitt firma, sin familie og for statskassen.
Et produkt av sistnevnte er tross alt også at hun fritt kan endre jobb eller gå tilbake til skolebenken dersom hun ikke opplever at hun er nyttig (eller selvrealisert).
Knut Myrum Næss