Debatt

Jo, økonomifaget er i krise

Harding og Mogstad setter opp kunstige stråmenn om økonomifaget. Selv om de er enkle å skyte ned, struper påstandene en reell og viktig diskusjon om fagets fremtid.

Torfinn Harding og Magne Mogstad bruker noen billige triks i sitt forsvar for økonomifaget i Morgenbladet 11. september, «Økonomifaget er ikke i krise». For det første nedvurderer de meningsmotstanderes kunnskaper ved å påstå at «mye av kritikken er basert på manglende faglig innsikt». For det andre blander de sammen legitim fagkritikk med generell ekspertforakt. Sist, men ikke minst, finter de seg elegant unna den egentlige debatten med en rekke påstander som faktisk ikke er utbredt blant dem som ønsker et bedre og mer virkelighetsnært økonomifag. Resultatet er at Harding og Mogstad argumenterer mot en stråmann. Det gjør det kanskje enklere for dem å forsvare faget. Dessverre er det lite fruktbart for debatten.

Vi er usikre på hvem de henviser til når de skriver at kritikerne mener økonomifaget er på villspor «fordi finanskrisen kunne skje» (påstand 1). Vi er helt enige med Harding og Mogstad i at økonomifaget handler om å avdekke viktige mønstre i økonomien, ikke å spå om fremtiden. Rethinking Economics kritiserer det etablerte fagets uvilje mot å slippe til alternative teorier og modeller, både i økonomipensumet og i politikkutformingen. I kjølvannet av krisen er det særlig kritisk at de ledende økonomene har omfavnet en bestemt type modeller – de såkalte DSGE-modellene – som utelater viktige aspekter av økonomien. Det gjelder særlig den omfattende finanssektorens virke, som var en vesentlig årsak til finanskrisen. Det er ikke tilstrekkelig å trekke frem retningen adferdsøkonomi – som Harding og Mogstad gjør ved å vise til alle nobelprisene til denne fagretningen under påstand 2 – når denne teoriretningen faktisk ikke har hatt stort gjennomslag i de modellene det undervises i, og som benyttes i utformingen av økonomiske politikk.

Det er også svært få kritikere som er kategorisk «mot bruk av matematiske modeller som ikke stemmer med virkeligheten» (påstand 3). Visst trenger vi modeller for å favne essensielle sider ved den økonomien vi studerer, og disse modellene vil måtte forenkle virkeligheten. Men det spørs jo hva som forenkles bort. Det vi kritiserer er den ensidige insisteringen på en bestemt metode, som medfører et snevert utvalg av modeller, som de nevnte DSGE-modellene. Mange ledende mainstream-økonomer, så som Oliver Blanchard, Larry Summers og Adam Posen, har også kritisert disse modellene. Summers har kritisert denne typen modeller for å «abstrahere vekk fra det meste som er viktig» i økonomien. Posen kritiserer de ulike forutsetningene, blant annet at finansmarkeder er effektive og at finansiell innovasjon alltid er positivt, og konkluderer med at «alle disse antakelsene var ikke vitenskap! De var forhåndsantagelser som ble forsterket av dårlige incentiver, både innenfor akademia og i samfunnet for øvrig.»

Økonomifaget var blitt for teoretisk og virkelighetsfjernt før finanskrisen (påstand 4). Det overdrev vekten på inflasjonsstyring, og var blitt selvgodt i sin tro på den økonomiske politikkens suksess. For mange aksepterte antagelsen om at finansmarkedene var effektive og man overså de finansielle ubalansene som bygget seg opp. Nobelprisvinner Robert Lucas, den moderne makroøkonomiens grunnlegger, sa i 2003 at «[d]et sentrale problemet med å forebygge depresjoner er blitt løst, og har i praksis vært løst i mange tiår.» [ii] Etter finanskrisen er det blitt mer vekt på empirisk forskning (det skulle da bare mangle), men det gjør det ikke mindre viktig å være kritisk til det teorigrunnlaget som danner bakgrunnen for hvordan data analyseres og hvilke spørsmål som stilles.

Samfunnsøkonomi er for viktig til å overlates til eksperter alene.

Samfunnsøkonomi er for viktig til å overlates til eksperter alene. Et samfunnsfag bør være i stand til å formidle sine tenkemåter i et språk som lekfolk kan skjønne. Finanskrisen viste tydelig behovet for å løfte fagkritikken ut i offentligheten, økonomiske modeller har stor påvirkning på samfunnsutviklingen. Ved å tviholde på et snevert modellsyn med svak forankring i virkeligheten forsterker Harding og Mogstad den «forakten for eksperter» de selv viser til (påstand 5), og gjør lite for å fremme en konstruktiv fagdebatt. Innlegget viser hvordan en del økonomer er like selvsikre på eget fag nå som de var før krisen. Å skyte ned stråmenn i stedet for å møte den faktiske kritikken gir et dårlig utgangspunkt for en reell diskusjon om økonomifagets fremtid.

Ebba Boye

Mer fra Debatt