Det er helt korrekt, slik Svein Anders Noer Lie fremhever i Morgenbladet 14. september, at gener samvirker på en rekke måter, noe som gjør at det er meget vanskelig helt og holdent å overskue effekten av gitte genetiske endringer. Dette betyr imidlertid ikke at det er umulig å forutsi den overordnede effekten av en genetisk endring.
Helt siden genetikkens fødsel for mer enn hundre år siden, og særlig de siste tiårene, har vi stadig lært mer om hvordan gener påvirker ulike egenskaper – og ikke minst hvordan genene samvirker. Selv om det er mye vi fortsatt ikke forstår, er det ikke korrekt å hevde at en essensialistisk forståelse av gener og genenes funksjon ble empirisk undergravd ved årtusenskiftet. Hvordan forklarer i så fall Noer Lie at kunnskap om enkeltgener blant annet har gjort det mulig å stille langt mer presise diagnoser om genetisk betingede sykdommer? All medisinsk genetikk, genterapi og persontilpasset medisin baserer seg på en årsak-virkning-sammenheng mellom gener, genprodukter og disses påvirkning på hele eller deler av organismen.
Innen matproduksjon gjør kunnskapen at vi mer effektivt enn tidligere kan identifisere og videreforedle viktige egenskaper hos planter og dyr. I husdyravlen (fisk og storfe) brukes kunnskap om at en genvariant gir en høy sannsynlighet for en gitt egenskap i genomisk seleksjon av ønskede individer. Et eksempel er resistens mot viruset som forårsaker infeksiøs pankreasnekrose (IPN) i laks. Denne sykdommen var lenge en av de største begrensningene for oppdrettsnæringen. I 2009 fant man en løsning på problemet – i genene. I visse laksestammer fantes en mutasjon som ga resistens mot viruset. Gjennom målrettet kryssing av denne mutasjonen inn i oppdrettsbestandene, har forekomsten av sykdommen sunket dramatisk. Dette er et av mange eksempler på at endring av gener kan gi forutsigbare, gunstige effekter. Imidlertid tar det mange år å krysse inn en ny egenskap før man får det ønskede resultatet.
Med Crispr kan man i flere tilfeller oppnå den samme, ønskede genetiske endringen mye raskere. Muligheten til å etterligne naturlig forekommende varianter er noe av grunnen til at Crispr representerer en markant forbedring i forhold til tidligere metoder: I korthet er Crispr langt mer presis enn tidligere genmodifiseringsteknologier. I tillegg gjør CRISPR-teknologien det mulig å endre et gen i sin naturlige kontekst, for eksempel ved å bytte ut en enkeltbase fremfor å sette inn et helt nytt gen på en plass en ikke kjenner eller kan forutsi. Denne utviklingen kommer på toppen av teknologier (som sekvenseringsteknologi) som gjør det mulig å detaljkartlegge hvilke endringer som er gjort, slik at vi med større sikkerhet enn tidligere kan forutsi konsekvensene.
Det er imidlertid ikke fullt ut mulig å forutsi «hvordan et gen vil sam-kode i ulike sammenhenger» når man foretar en genetisk endring med genredigering, slik Noer Lie hevder. Men om total kunnskap og forutsigbarhet om alle mulige utfall er målet, blir resultatet lett handlingslammelse, uavhengig av hvilken metode som er brukt. Før en genredigert organisme eventuelt settes ut i naturen, vil endringene bli vurdert, ikke minst opp mot forventet effekt av genredigeringen. Dette sikrer at vesentlige utilsiktede effekter blir avdekket.
Flertallet i Bioteknologirådet har foreslått en nivådifferensiert behandling av søknader etter genteknologiloven for å gjøre det enklere å ta i bruk ny teknologi samtidig som samfunnsnytte, bærekraft, etikk, helse og miljø ivaretas på en god måte.
Vitenskapens plass i politikken og samfunnsutviklingen er viktigere enn noensinne, og beslutninger bør fattes på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Teknologier, som genredigering, har potensial til å bidra til bærekraftig, samfunnsnyttig og etisk forsvarlig utvikling av samfunnet og vårt forhold til naturen. Det er neppe et godt alternativ å stanse den teknologiske utviklingen – den fortsetter uansett. Derfor er det viktig med en nyansert, kunnskapsbasert og inkluderende samfunnsdialog om hvordan slik teknologi skal brukes. Vi oppfordrer også andre til å bli med i denne debatten.
Nils Chr. Stenseth
Professor, Det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultet, UiO
Arne Holst-Jensen
Seniorforsker ved Veterinærinstituttet og medlem av Bioteknologirådet
Ole Johan Borge
Direktør i Bioteknologirådet