Debatt

Kraftige påstander

Pål Kraft representerer en internasjonal tendens til barsk, mannlig likestillingskritikk. Den er både ny og gammeldags på én gang

Nye tendenser i likestillingsdebatten har fått flere menn på banen. Deriblant professor og instituttleder ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Pål Kraft. Kraft gikk i forrige uke i Aftenposten rett i strupen på kjønnsforskningen, som han mener misliker funn om likestillingen som ikke passer inn i forskningens problemforståelser.

Krafts argument synes å være at økende likestilling fører til at kvinner bruker sin frihet til å velge ut fra sine naturgitte preferanser. Kvinner er flinkere i språk og liker å jobbe med mennesker, og foretrekker derfor omsorgsyrker, pedagogiske yrker og så videre. Menn er flinkere i naturvitenskap og matematikk, og er mer konkurrerende, risikosøkende og materialistiske enn kvinner. Derfor er det norske arbeidsmarkedet mer kjønnssegregert enn arbeidsmarkedene i land med mindre likestillingsutvikling.

Norge er et av verdens mest likestilte land og har samtidig et svært kjønnsdelt arbeidsmarkedet. I stedet for at kjønnsdelingen er et likestillingsproblem, som har vært den dominerende oppfatningen i likestillingsdebatten, er kjønnsdelingen et resultat av likestillingen og ikke et problem for likestillingen.

Dette er kraftige påstander, som føyer seg inn i en debatt vi stadig oftere støter på. For eksempel var det et sentralt poeng da likestillingsparadokset var tema i Hjernevask-programmet til NRK og et viktig poeng for Jordan Peterson (han med 12 rules for life).

Er det mulig med en felles virkelighetsforståelse – eller må vi bare slå hverandre i hodet med «fakta»?

Resonnementet til Kraft og Peterson med flere er feil av flere grunner. Det handler ikke om å mislike empirien, men at beskrivelsen ikke stemmer. Det er spesifikke historiske, kulturelle og strukturelle årsaker til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, vevd sammen med kjønnsforskjeller i kompetanse og preferanser. Men kompetanse og preferanser kan ikke enkelt skilles ut som enten biologi eller sosiologi. Et uttrykk for dette har vi sett de siste tiårene, ved at særlig kvinners valg er blitt mindre kjønnstypiske.

For det første: Det norske arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Men likevel er ikke det norske arbeidsmarkedet lenger blant de mest kjønnsdelte, viser forskningen. Det gjelder når vi snakker om de som faktisk er sysselsatte. Om vi også tar inn i analysen alle mennesker i arbeidsfør alder, og sammenligner på tvers av land, blir det norske arbeidsmarkedet blant de minst kjønnsdelte. Når hjemmeværende kategoriseres med yrkestittel for analysens skyld, så endres bildet. Da viser tallene at kjønnsdelingen i Norge er blant de laveste i Europa. Dette fordi kvinners arbeidsmarkedsdeltakelse er høy i Norge, sammenlignet med en rekke andre land lenger sør i Europa. Det er en forutsetning for at arbeidsmarkedet skal bli kjønnsdelt, at det faktisk er mange av begge kjønn i jobb.

For det andre: Selv om mange kvinner stadig velger «kvinnetypisk», så har tendensen i løpet av de siste tiårene vært at kvinner i stadig mindre grad velger kjønnstypisk. Dette kan enkelt avleses i utdanningsstatistikken, hvor utdanninger som jus, medisin og økonomi har blitt kjønnsbalanserte, eller også kvinnedominerte. Menn derimot, fortsetter å velge som de alltid har gjort. Retningen på endringene må vi anta henger sammen med belønningsstrukturene på arbeidsmarkedet. Det lønner seg mer å velge mannstypiske utdanninger og yrke. Det er fortsatt overveldende kvinnedominans i noen yrker. Det skyldes først og fremt at det så langt har vært få menn som har valgt disse yrkene. Kvinnene kan ikke alene endre kjønnsdelingen, i tilfellet blir det ingen igjen i omsorgs- og utdanningsyrkene.

For det tredje, og kanskje viktigst. Dersom det virkelig er slik at likestillingen gir kvinner frihet til å velge kjønnstypisk med utdanninger og yrker som premierer deres naturlige anlegg for språk og menneske-arbeid, skulle vi ikke da heller ha sett en nedgang i kvinneandel på naturvitenskap- og i teknologi (STEM-fagene) gjennom de siste tiårene? Kvinneandelen øker, riktignok saktere enn i andre tidligere mannsdominerte fag, men den øker jevnt og trutt.

Det er viktig å få mer kunnskap om hvorfor STEM-fagene i mindre grad har lykkes i å rekruttere kvinner enn mange av de andre tidligere mannsdominerte fagene. Dette er for tiden et sentralt forskningsfelt, med stor interesse internt i STEM-fagene. Komparative analyser er her viktig. Det er mulig at kunnskap om hvorfor en rekke muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika har klart høyere kvinneandeler i STEM enn de nordiske landene kan gi innsikt og forståelse. Men neppe på de måtene som Kraft foreslår, om at det skyldes at menn er materialister og kvinner menneskevennlige.

Paradokser er pirrende og bidrar til å skape oppmerksomhet. Men paradokser viser seg ofte ikke å være paradokser likevel. Her bør aktørene i likestillingsdebatten tenke mer over hvilke argumenter som brukes. Ikke rent sjelden har problemet med kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet blitt forsterket med argumenter om at det norske arbeidsmarkedet er blant det mest kjønnsdelte i verden. Det holder at arbeidsmarkedet i Norge er kjønnsdelt og at det bremser likestillingsutviklingen, det blir ikke et større problem av å si at det er mer kjønnsdelt enn i andre land. Særlig når det ikke stemmer.

Det spørsmålet som må stilles er hva de nye angrepene på likestillingsdebatten og kjønnsforskningen handler om. For det må vel kalles et angrep når Kraft skriver at kjønnsforskerne ikke vil akseptere empiri som ikke passer inn? Kraft representerer her en internasjonal tendens til barsk, mannlig likestillingskritikk. Den er ny og gammeldags på én gang. Ny ved at den ikke direkte argumenterer mot likestilling, den sier heller at likestilling ikke er mulig. Gammel fordi den er tuftet på en enkel retorikk hvor gutter er gutter og jenter er jenter. Så enkelt er det ikke.

For meg er det viktig med en likestillingsdebatt som er både samfunnskritisk og selvkritisk. Derfor sliter jeg med hvilke briller jeg skal lese påstanden om at frihet og likestilling får kvinner til å velge kjønnstypisk. Kan det kun handle om uenighet om empiri, analyse og tolkning? Kan det handle om likestillingsdebatten og kjønnsforskernes enøydhet? Eller kan det være at det er slik en anti-feministisk høyrepopulisme ser ut anno 2018. Jeg må innrømme at jeg heller mot det siste.

Eller kan noen forklare meg hvordan det kan ha seg at økt frihet får kvinner til å velge kjønnstypisk, når de siste tiårenes samfunnsutvikling, viser det motsatte?

Mari Teigen

Forsker I, Leder for CORE – Senter for likestillingsforskning, Institutt for samfunnsforskning

Mer fra Debatt