Torsdag forrige uke ble den lenge ventede EAT-Lancet-rapporten om mat, planet og helse publisert. Rapporten etterlyser en radikal omstilling av det globale matsystemet, og foreslår et kosthold bestående av i all hovedsak plantebaserte matvarer, samt en omstilling i hvordan vi produserer maten. Bærekraftig intensivering, kaller de det.
Kritikken har ikke latt vente på seg etter torsdagens lansering. Kjøttbransjen, men også andre med foten innenfor næringens dørstokk mener at rapporten mangler lokal forankring. Kritikerne mener at løsningene som skisseres, ikke er mulige i Norge. På tross av at det i kommisjonens forslag er forbeholdt regionale og kontekstuelle tilpasninger. Allikevel argumenteres det imot et i større grad plantebasert kosthold i Norge. Det begrunnes med at kun 3 prosent av Norges areal er egnet til matproduksjon.
Av de 3 prosentene landbruksareal vi har tilgjengelig, sies det at ⅓ egner seg til dyrking av matvekster. Likevel brukes 90 prosent av landbruksarealet vårt til husdyrproduksjon, som også er den mest utslippsintensive driftsformen. I den skalaen vi opererer med, er det stor forskjell mellom 10 og 33 prosent. Politikken har også siden 1950- og 60-tallets «grønne revolusjon» lagt til rette for økt produksjon av kjøtt, melk og egg, og et landbruk tuftet på intensiv drift som fordriver naturlige prosesser.
Det er selvfølgelig skummelt å skulle gå ut av komfortsonen og øke ambisjonsnivået for faktisk endring. Ønsker vi derimot en livskraftig planet også i fremtiden, er det nødt til å skje endringer i alle ledd av samfunnet. Regjeringen sier at de vil kutte 45 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor innenlands. Da må vi også ha en landbrukspolitikk, et landbruk og et kosthold som legger til rette for dette.
Vi må vekk fra idealene om kostnadseffektiv, intensiv drift, drevet frem av mindre arbeidskraft, større maskiner og kjemiske innsatsmidler. Motivert av et fokus på volum som følge av dårlig lønnsomhet. Vi må i hovedsak produsere mat til menneskelig konsum der det er mulig, og øke norsk selvforsyningsgrad. Plantebasert mat er fremtiden.
Vi må vekk fra idealene om kostnadseffektiv, intensiv drift.
Men vi har ikke tilstrekkelig utforsket potensialet for økt planteproduksjon i Norge. Regjeringen sier i regjeringsplattformen at de ønsker å legge til rette for mer urbant landbruk. Dette er én måte å gjøre det på. Men vi må også løfte blikket. Magasinet Ren Mat hadde før jul en reportasje om nøtteprodusenter i Norge. Og det dyrkes grønnsaker 600 meter over havet på Lesja, og poteter og grønnsaker i Målselv og Tromsø. Frilandsgartneriet Bjertnæs og Hoel i Vestfold produserte i fjor norsk søtpotet, og på Ringsaker dyrkes det quinoa. Disse innovative produksjonene, samt økning i produksjonen av de kjente vegetabilene som rotgrønnsaker og poteter, kan bidra til å styrke norsk selvforsyning. Vi må ikke være fremmed for å teste ut disse løsningene.
«Mennesket kan ikke spise gress», sies det i debatten. Samtidig fører klimaendringer og politikk samt billig kraftfôr til at flere husdyrmager fylles med importerte råvarer. Man kan selvfølgelig argumentere for at beitebruk opprettholder kulturlandskap og hindrer gjengroing, men når kyrne ikke går på utmarksbeite, og andre aktiviteter som hugst og slått opphører, er det enda færre argumenter igjen for at drøvtyggeren kan gjøre opp for klimagassutslippene sine. Da har vi ikke engang vært innom husdyrproduksjonens fremtredende dyrevelferdsproblemer: Den intensive produksjonen har også en stor kostnad for dyrene som utnyttes. (Beite) husdyrenes plass i et bærekraftig matsystem er i aller største grad begrenset.
Politikere og bønder bør derfor gå inn for å tenke nytt. Fokus må vekk fra volum og over på å spille på lag med naturen – bygge god jordstruktur og resirkulere næringsstoffer. Det må lønne seg å produsere mat direkte til menneskelig forbruk og å bygge et mangfoldig og produktivt gårdssystem. Det finnes mange nytenkende måter å gjøre dette på – urbant landbruk er allerede blitt nevnt, men også andelslandbruk kan være en måte å dele risikoen forbundet med matproduksjon på. Ønsker man å sikre rekruttering til landbruket er det kanskje ikke så dumt om det blir behov for mer arbeidskraft på gårdene heller.
Samtidig bør alle i befolkningen oppfordres til å mene noe om maten vi spiser og hvordan den produseres. Dette angår alle, fra by til distrikt – bonde, forbruker og politiker. Vi må tørre å snakke om hva slags landbrukspolitikk vi vil ha, og hva slags mat vi skal produsere.
Marie Henriksen Bogstad