Debatten begynte med en påstand: Det norske klassesamfunnet er på full fart tilbake. Nå er det visst ingen sosiologer som vil forsvare denne tesen likevel.
Magne Flemmen hevder i siste innlegg at teorien om klassesamfunnet (TOK) er noe den falske professor Hagen har kokt i hop. Men at mine kolleger legger Pierre Bourdieus kapitalbegrep til grunn for samfunnsanalysen, er ikke noe jeg finner på. Referansene har jeg gitt i tidligere innlegg. Kapital er ifølge Bourdieu akkumulert arbeid. I begrepet ligger en målestokk. Den som har mer kapital, tar noe fra de andre. Det er urettferdig. Det er selvsagt irrelevant om mine kolleger bekjenner seg som kommunister eller sosialister. Begrensningen ligger i de faglige begrepene. Implisitt i kapitalbegrepet er en utopisk standard om absolutt liket og perfekt sosial mobilitet som fører den empiriske analysen av det norske samfunnet på ville veier.
Sosiale forskjeller kan nemlig være nødvendige. Som Thomas Piketty bemerker med hensyn til den franske erklæringen om Rights of man and the Citizen (1789). Artikkel 1 slår først fast at alle er født frie og har like rettigheter, men legger så straks til at «social distinctions can be based only on common utility» (Capital in the … s. 479). Å utvikle en teori om samfunnet som viser hvordan man kan kombinerer likhet og ulikhet på en optimal måte burde være en viktig oppgave for sosiologien.
Sosiale forskjeller kan være nødvendige.
Da er Norge et interessant case. Norge har lyktes relativt godt med å utvikle sine delsystemer som utdanning, medisinsk behandling, utdanning og så videre, og i å gi samfunnsmedlemmene adgang til dem. Det er også sosiale forskjeller. Om de er akseptable eller bør bekjempes krever en analyse av samfunnsbidraget. Jeg finner mindre av slike avveininger hos mine disputanter, enn si hos Bourdieu. En mer rettferdig fordeling av kapital? Det er en selvmotsigelse.
Flemmens tilskriver meg også bestemte motiver, nemlig at jeg konstruerer en stråmann for å fremme mitt eget kandidatur. Det er riktig at Niklas Luhmann har levert viktige bidrag til analysen av de ulike delsystemenes indre dynamikk og får frem feltenes autonomi som lett blir borte i Bourdieus konfliktperspektiv. Funksjonsanalyse er også et komparativt prinsipp og en forpliktelse til å utvikle alternativer til det man kritiserer.
Men Luhmanns teori har klare mangler. For Luhmann er moderne samfunn uten sentrum og styringsmuligheter. Hans systemteori mangler begrepene for å analysere hvordan det norske samfunnsfellesskapet lager institusjonene som regulerer delsystemene til det beste for samfunnet og samfunnsmedlemmene.
Kanskje vi kunne være enig om dette: Hverken TOK eller teorien om funksjonell differensiering griper i sin nåværende form kjernen i den norske samfunnsmodellen. Det burde være en gyllen mulighet for norsk sosiologi.
Roar Hagen