«Heyerdahl og co. plyndret familiegraver». I Morgenbladet 12. april kritiserte arkeolog Josephine Munch Rasmussen Kon-Tiki-museets tilbakeføring av gjenstander som ble tatt med fra Påskeøya i 1956. Initiativet er museets, og en intensjonsavtale ble inngått med chilenske myndigheter i mars 2019.
I 1955–56 drev Heyerdahl utgravninger på Påskeøya med nødvendige tillatelser. Han inngikk en avtale med øyas guvernør og en representant for Chiles riksantikvarembete: Arkeologene kunne ta med utgravde gjenstander til forskningsformål. Noen endte i USA, mens de aller fleste havnet på Kon-Tiki-museet.
Rasmussens kraftsalve viser manglende kunnskap om Påskeøyas kultur og de omgangsformer som Heyerdahl og arkeologer måtte forholde seg til. Det sosiale samspillet var mer nyansert enn det Rasmussen synes å tro. Hun hevder at tilbakeføringen illustrerer stereotype og imperialistiske forestillinger om museers praksis. Repatrieringen til Påskeøya er et dårlig eksempel: Imperialisme er at en nasjonalstat søker politisk og økonomisk kontroll over områder utenfor egne grenser.
I århundrer har rapanuierne praktisert et unikt byttesystem slektene imellom. Heyerdahl ranet ikke gjenstandene: I tillegg til de som ble utgravd, kjøpte han mange eller fikk dem som gaver gjennom et intrikat sosialt spill. Først helt på rapanuiernes premisser. Etter hvert som Heyerdahl forsto reglene, ble de mer likeverdige parter. Spillet belyser hvordan Heyerdahl og rapanuierne kommuniserte med hverandre fra hvert sitt sosiale og kulturelle ståsted. Begge ville bytte: Heyerdahl med kjolestoff og fiskekroker, de innfødte med gjenstander som de forsto at Heyerdahl hadde veldig lyst på. Rapanuierne har hatt en imponerende evne til å lese de fremmede, og ofte klarte de å utnytte byttesystemet til egen fordel.
Det er feil å påstå at Heyerdahl & co. plyndret gjenstander fra Påskeøya, og imperialisme er et dårlig begrep for å forstå repatrieringen. At dette handler om identitet, er én konstruktiv tilnærming. Et eksempel er Hoa Hakananai'a, statuen som Morgenbladet skrev godt om i samme utgave. Vi vet ikke om de innfødte godkjente at statuen ble tatt med til Storbritannia. Men nå krever rapanuierne at statuen returneres til Påskeøya slik at dens sjel kan gjenforenes med forfedrenes. Kon-Tiki-museets planlagte repatriering kan uansett ikke sees som en imperialistisk makts avkolonisering.
Disse betraktningene utdypes i en bok som utgis til høsten, og som handler om de sosiale sidene ved Thor Heyerdahls ekspedisjon til Påskeøya.
Marit Bakke
Reidar Solsvik