Jeg ble så glad da jeg leste Pia Ingströms artikkel «Lange røtter» i Klassekampen 15. juni, om at nasjonal litteratur også inkluderer litteratur som skrives på andre språk enn det offisielle språket. Jeg hadde akkurat kommet fra Guovdageaidnu, der Sámi Girje Calli Searvi (Samisk Forfatterforening – SGS) hadde hatt årsmøte og 40-årsjubileum. Årsmøtet vedtok i fjor, med nytt bekreftende vedtak i år, å utestenge nye medlemmer som skriver på andre språk enn samisk. Mange av de norskspråklige holdt seg unna årsmøtet i år, fordi det er blitt for sårt og ubehagelig.
SGS, som altså er en fagforening for samiske forfattere, er nå kun for samiskskrivende forfattere. Det er historieløst og ekskluderende.
En problematisk dimensjon er at SGS også fordeler og administrerer bibliotekvederlag og kopivederlag, forhandler med Sametingene i Norden (der foreningen mottar tilskudd fra) og nominerer til både ALMA og Nordisk råds litteraturpris for det samiske språkområdet. Dette gjøres bak ryggen til resten av litteraturverdenen i Norge, Sverige, Finland og Russland, der samene bor, og er dypt problematisk. Nordisk råd aner antagelig ikke at det i fjor bare var 20 betalende medlemmer i SGS, resten er æresmedlemmer, betaler ikke og er ikke aktive forfattere mer. Gjennomsnittsalderen er på 50–60 år. Medlemsmassen i år er visstnok større, men styret kunne ikke klargjøre medlemsantallet på årsmøtet.
Hva er «det samisk språkområdet», slik Nordisk råd ser det? Til nå har det vært ensbetydende med utgivelser på samisk(e) språk. Er det ikke en anakronisme at den samiske nasjons litteratur begrenses til kun ett språk? I alle de fire land samer har levd, og lever, har nasjonalstatene forsøkt assimilering og kolonisering, og mye har vært «vellykket» på grunn av til dels harde metoder. Når skal Nordisk råd ta innover seg at denne «vellykketheten» også har skapt historier om skam, fremmedgjøring, fortielse, undertrykking, men også glede, revitalisering, kulturreising og stolthet, på svensk, finsk, norsk og andre språk?
For ordens skyld har jeg selv ikke gitt ut skjønnlitteratur siden jeg ble medlem i SGS, så jeg føler meg ikke forbigått personlig. Men hvis litteratur kun er knyttet til språk, er det talløse eksempler på urfolkslitteratur i hele verden skrevet på engelsk og spansk som ikke lenger er legitim å snakke om som nettopp det.
Jeg mistenker at Norla ikke leser samisk litteratur skrevet på andre språk.
Kan virkelig en så liten forfatterforening, som garantert snart får utmeldinger, i tillegg til at tilfanget er lite av nye samiskpubliserte forfattere, alene få beholde makten til å nominere til en så prestisjetung og høythengende pris som Nordisk råds litteraturpris skal være? Det uthuler selve prisen at en liten klubb på 20–30 personer skal lage et utvalg på to-tre personer som gjør nominasjonen fra de tre til fem samiskspråklige utgivelsene av skjønnlitteratur i året. I stedet bør utvalget utvides til å også inkludere litteraturvitere, kritikere og andre forfattere (utenfor SGS), for å unngå at venner nominerer venner. Det vil være pinlig for Nordisk råd om det fortsetter å snu blikket vekk.
Det samme gjelder Norla, som skal fremme litteratur fra Norge ute i verden; de har også denne enøyde utsikten mot «samisk litteratur»: den er skrevet på nordsamisk. De samiske forfatterne som er invitert til Frankfurt Buchmesse 2019 av Norla, skriver på samisk. De fleste er glimrende forfattere, men igjen: er det alt? Finnes det ingen andre samiske forfattere som har utgitt noe av kvalitet, uansett språk, de siste par årene? Jeg mistenker at Norla ikke leser samisk litteratur skrevet på andre språk.
Tilbake til innlegget fra Ingström. Hun omtaler forfatter Hassan Blasim fra Irak, bosatt i Finland i 15 år. Han skriver på flere språk, men blir oversatt til finsk. Poenget er at «den nasjonale litteraturen vår inkluderer også det som skrives her på andre språk, av innflyttere, og som formidles gjennom oversettelser til finsk eller svensk – en essensiell del av interaksjonen innenfor landets grenser og med verden der ute».
Jeg er en innfødt samisk forfatter i Norge med norsk som morsmål og skrivespråk. Jeg skriver bøker om samiske personer og samiske forhold. Skriver jeg ikke samisk litteratur?
Alle samiske forfattere har rett til å organisere seg som forfattere, å ha et fellesskap, å ha en fagforening der alle er like mye verdt og blir møtt med respekt for sin historie og sine evner. Slik er det ikke lengre i SGS. Det må Nordisk råd og Norla både evne å se og evne å ta konsekvensene av.
Susanne Hætta